En fem og en halv måneder forsinket beretning om Lillehammer Litteraturfestival 2019.

Skrevet av

ONSDAG, 22. mai.

Dag 2 av festivalen, dag 1 for mitt vedkommende. Litt vanskelig å forklare valgene som ble tatt den onsdagen. Mye kan nok tilskrives at det var mai, jeg hadde nettopp levert skisse til master, og dagsformen var litt sånn febrilsk-stressa-hyper som den av og til blir i det jeg får hodet over vannet etter en lengre periode under. Togturen til Lillehammer flikka på en eller annen indre feriemodus, og jeg var dypt nede i min andre boksøl da jeg innså at klokka ikke var blitt mer enn 12.30. Samtalen mellom Johan Harstad og John Freeman var imidlertid blitt avlyst, så av gårde bar det i pøsregnet med sykkel opp til Bjerkebæk for å høre UiOs Geir Uvsløkk presentere den (nå ikke fullt så) nye boka si Nytten og Gleden. Til forkleinelse for meg selv, og på ingen måte Uvsløkk, så falt jeg litt ut og inn av bevissthet under foredraget (du vet jo åssen det er når man plutselig kan sitte i stedet for å stå, være varm i stedet for å være kald, etc.), og var nokså forvirret og flau da det hele var over. Jeg trillet tilbake til sentrum igjen, og endte opp på radioopptak av «Desse dagar» før jeg dro videre til «Mannlige følelser», en samtale med Peder Kjøs, Frode Thuen og Bent Sofus Tranøy. Det som var hyggelig var at de to sistnevnte var bestevenner (elsker når folk er bestevenner!). Det som ikke var hyggelig (uhyggelig?) var når Peder Kjøs sa «Gutter som sier de har jentevenner? Harkke det, vettu.» Fortvilet dro jeg til nærmeste butikk, raska med meg no sjokolade, og dro hjem.

John Freeman

TORSDAG, 23. mai.

Dag 2. Forsov meg til både panelsamtalen om «De viktigste kritikerne» og Audun Lindholms foredrag om nyere norsk tidsskrifthistorie, og med det var to av alibiene for mitt opphold i Lillehammer på festivalens regning blåst.  Klarte heldigvis å komme meg på plass til Toril Moi i samtale med Lauren Elkin om feministklassikeren Sexual/Textual Politics. Det var temmelig stort å se en levende legende på ekte, og gøy at hun var litt svevende, noe kun håret hennes har antydet hittil. Det sklei fort over i en samtale om Mois liv og virke, men ettersom hun er en kvinnelig tenker og akademiker som banet vei i et mannsdominert akademia for å forklare oss hvordan hele denne kjønn- og likestillingsgreia henger sammen så var det fremdeles temmelig on the nose.

Dagens høydepunkt var imidlertid «Brennbar kritikk» med Preben Jordal og Kaja Schjerven Mollerin, som tok for seg tre store litteraturdebatter, «fra hanske til Handke» slik de selv formulerte det. Lærdommen er vel at vi med fordel kan bli hakket mer polemiske her i Bøygen, gå litt hardere ut med ting og stå i dem. Minne folk på hvorfor vi har kritikk og ikke bare bestselgerlister. Jeg måtte imidlertid gå tidlig for å rekke Leïla Slimani i samtale med John Freeman, men siden jeg bare reiste meg, ble stående sånn halvbøyd, og ikke egentlig dro, så rakk jeg ikke det heller.  

Fra «Brennbar kritikk» med Preben Jordal og Kaja Schjerven Mollerin

Neste på programmet var «Den nye prosaen», der Anna Kleiva, Ida Hegazi Høyer og Gine Cornelia Pedersen samtalte om sine nyeste utgivelser, og leste opp fra dem. Scenen var utendørs, og det var kaldt, men jeg satt gjennom hele fordi jeg ble så bergtatt av Anna Kleiva og hvordan hun snakket om L.A. Løp og kjøpte Echo Mountain da samtalen var ferdig, før ferden bar videre til «Min metode» for å høre min professor i litteraturteori Tore Rem samtale med pensumet mitt i litteraturteori Toril Moi om at det ikke finnes metoder i litteraturvitenskap. Det er kjempefint, etter å ha brukt et halvt år på å finne ut hvordan jeg skulle svare på det punktet i masterskissa.

Neste på programmet var å innse at Maihaugen, tro til sitt navn, lå på en haug, øverst i Lillehammer omtrent. Etter en lang sykkeltur opp (som i langsom, folk gikk forbi) ramlet jeg omsider inn på «Litterær festaften», som det viste seg at hadde startet for et kvarter siden. Jeg var der i omtrent ti minutter før jeg innså at de opererte med en litt annen definisjon av fest enn meg, og jeg dro i stedet tilbake til sentrum for å finne et sted å spise middag. Lillehammer kan tilby noe for enhver smak, men Nikkers var de eneste som blæsta Destiny’s Child ut mot gateplan. Etter å ha spist det som var en overraskende god halloumiburger, tok jeg mot til meg og dro på litteraturquiz. Ble spleiset med to kommuneansatte fra Drammen og kalte oss for «Litt vett», et navn quizmaster Brenner mente var i overkant ydmykt. Vi kom på 21. plass, så det var vel snarere nokså treffsikkert.

FREDAG, 24. mai

Dag 3. Forsov meg til «Kritikkens skyteskiver: tre forfattere om litteraturkritikk». Dette begynner å bli repetitivt, jeg skjønner det. Det er kanskje dette som er problemet med ting som er gratis. Første post ble derfor et foredrag med John Freeman som snakket om den nyeste utgave av tidsskriftet sitt, som hadde som tema «Power». Foredraget ble poetisk nok avbrutt av klimastreikende ungdom. Ethvert anløp til optimisme ble imidlertid behørig dempet av neste post på programmet, Sylo Taraku og Simern Ekern, som samtalet om «Europa’s skjebnevalg». Gud bedre, dere, for en verden vi lever i. Så bar ferden opp til Galleri Zink hvor Lauren Elkin og UiOs Tone Selboe snakket om Elkins bok Flâneuse (en bok jeg anbefaler til alle som er interessert i kvinnehistorie, eller bare er glade i å traske rundt i byen). Hadde i grunn tenkt å få med meg ganske mye mer denne fredagen, men da jeg forlot Galleri Zink oppdaget jeg et sted som solgte bagels, og valget ble mer eller mindre tatt for meg. 

Dagens høydepunkt var Kamel Daoud og Alice Zeniter i samtale om post-postkolonialismen, og det Kamel beskrev som et samfunn med for mye hukommelse og for lite liv. Deretter fulgte Banknatta. Hittil hadde jeg tenkt at festivalen var overraskende lite trendy og hipp hva gjaldt publikummet, men nå poppet de frem, alle som en, i finstasen sin. Vigdis Hjort feiret 60 år og en fullsatt festsal sang «Revolusjonens Røst», før alle som en presset seg inn i et mindre rom for å høre Else Kåss Furuseth. Jeg har ikke ikke klaus, så der gadd jeg å være i ca ett minutt, før jeg dro tilbake til festsalen, hvor det nå foregikk en eller annen form mesterskap i slam-poesi, en sjanger jeg vanskelig kan overvære uten å drikke alkohol. Offisielt på en snurr virret jeg meg ned til Café Stift hvor det satt en gjeng og hørte på David Bowie, og der ble jeg til DJ Sakprosa fikk fart på dansegulvet og geleidet oss inn i natten med blant annet denne bængern her: https://www.youtube.com/watch?v=GGyAZCajuiw.

Ryggen til Else Kåss Furuseth

LØRDAG, 25. mai

Dag 4. Ville se samtale med Per Petterson men kom meg ikke opp i tide. Var også begynt å bli ganske lei av SAMTALER så jeg kjøpte smågodt, dro på Marianne Hurums utstilling på Lillehammer kunstmuseum, så Ut og stjæle hester på kino og spiste middag på Lillehammer Pizzeria. Kvinne i optimal situasjon.

SØNDAG, 26. mai

Siste dag. Toget mitt gikk relativt tidlig, men jeg rakk å få med meg Anna Kleiva og Hans Petter Blad i samtale om Paris, og ble umiddelbart fan av samtalesjangeren igjen – to utmerkede menneskeeksemplarer som også helt tydelig var gode venner (blir som kjent veldig glad når folk er VENNER). Kjøpte deretter et bambusbord på Finn.no før jeg tok toget hjem igjen. Enig i at det sklei litt ut på slutten her, men jeg tror det er et symptom på at festivalen rett og slett var for lang. Den er åpenbart lagt opp for at bransjefolk kan bruke arbeidsuka si i Lillehammer og ha fri i helgen, og det burde jeg kanskje skjønt på forhånd. Det holder altså i massevis å kun være på festivalen onsdag til fredag, kanskje til og med kortere. Med det sagt var det også en fryd å være her. Det finnes jo egentlig ingenting bedre enn å lytte til mennesker snakke godt om litteratur.

Bestevennene Hans Petter Blad og Anna Kleiva