Utkantenes vold

Skrevet av

Anna Kristina Knudsen

7078 Saupstad

Flamme forlag, 2019

61 sider

7078 Saupstad er debuten til Anna Kristina Knudsen. Diktsamlingen tar opp temaer som tilhørighet, kjønn og vold, med ulike former for utenforskap som sitt utgangspunkt. Allerede ved tittelen, en sammenstilling av stedsnavn og postnummer, blir vi som lesere henvist til et helt konkret sted. Saupstad, en av Trondheims forsteder, er likevel mindre viktig enn de posisjonene utenfor det etablerte, som på ulike måter blir behandlet i samlingen. Og det er gjennom skildringen av den ekskludertes livssituasjon at boken oppnår sin relevans.

Diktet «høyblokka» beskriver jegets første omgivelser, blant annet i disse linjene:

skittentinneblokka
alenemødreblokka
sosialklientblokka
alkoholikerblokka
voldsblokka

Det er her jeget gjennomlever en barndom med ytterpunkter som familievold og fotballekstase, ofte med en underliggende kjønnsproblematikk. For ikke bare er hun av et blandet etnisk opphav, og allerede da utenfor det normale, hun føler seg også fremmed i møte med de forventningene hun blir pålagt som jente, og senere kvinne. Under et utvekslingsopphold i Malaysia, som skjer midtveis i boken, virker det å ligge en mulighet for ikke å på samme måte bli definert som annerledes. Hun har selv gjort denne reisen til Malaysia, og inntar da posisjonen som fremmed av eget valg. Her blir hun derimot flere ganger konfrontert med sin maskulinitet, og er med dette på nytt definert som utenfor normalen.

Det kvinnelige jegets aldring driver diktsamlingens tidsrom fremover fra tidlig barndom, ungdomstid, et utvekslingsopphold, og en tid som voksen og mor. Slik oppstår det et mer eller mindre samlet narrativ gjennom samlingen, selv om diktene, hver for seg, i varierende grad kan ansees som selvstendige prosadikt. Jegets situasjon i diktene går altså, i kontrast til det heller bestemte språket de består i, gjennom en tydelig utvikling. Språkets tetthet, hvor linjedelinger ofte virker å skje med tempo som fremste motivasjon, vil derfor i starten av boken kunne oppfattes som en imitasjon av noe muntlig, tilflyttet eller barnlig. Ordvalgene er konkrete og bildene som males er tilgjengelige. Da vi har beveget oss videre inn i boken, og ser at språket fortsatt er det samme, virker dette heller som et konsekvent formgrep med hensikt å bygge en helhet ut av de samlede diktene. Tegnsetting og majuskler er fraværende i hele boken. Dette kombinert med at linjedelingene holder tempoet oppe på tvers av versenelinjer og en tidvis syntaktisk likegyldighet gjør at språket noen ganger kan virke å yte en motstand. Enkelte verselinjer fremstår som en komprimert samling av opprinnelig fullstendige setninger. Unngår leseren å stoppe opp, men lar seg rive med, kan en finne frem til det som i flere av diktene er en særegen flyt. Et eksempel finner vi i disse linjene fra «Tandberg sølvsuper», hvor effekten av språket sammenfaller med det ubehagelige innholdet:

ansiktet mitt kan vise apati forakt likegyldighet samtidig du tar tak i kragen
på genseren min drar meg ned trappa svart grått vegg-til-vegg-teppe med
bitte små krøller som afroen jeg skulle hatt for hvit ikke brun nok slenger
du meg i saccosekken presser kneet mot halsen min spytter ut skriker at
jeg hater deg

De nevnte språklige grepene gir i mange av diktene en følelse av umiddelbarhet. Ved at samlingen baseres på jegets konkrete erfaringer, unngår den å virke som kommenterende av de tematiske retningene den innehar i kjønn, familie, vold og tilhørighet. Likevel står alltid den subjektive opplevelsen i sentrum for diktene, som gir dem en ektefølt karakter. Det potensielt politiske og samfunnsrelaterte kommer derfor alltid i andre rekke. Denne nærheten til jeget, sammen med språket, er et av elementene som bidrar til å styrke den helheten samlingen ellers sliter med å finne frem til.

I de senere diktene går flere tidligere motiver igjen, som drar i en samlende retning for prosjektet. Den årvåkne leser vil raskt gjenkjenne disse som omskrivninger av tidligere dikt. Et eksempel møter vi på sidene 10 og 43 i den gjenbrukte tittelen «dødsdato», hvor begge diktene ytrer et dødsønske. Denne strukturen muliggjør en sammenligning av subjektene, som lar leseren spore den utviklingen som har funnet sted. Et annet, muligens tydeligere eksempel på dette ligger i «det brune huset i midten» og «det hvite huset på kanten». Mellom disse diktene har det skjedd en forflytning i jegets tilnærming til sitt eget utenforskap. «alle vet vi er den verste familien / pappa vil ikke bygge høyere gjerde plante busker levegg / og går rundt naken». Det første av diktene tar utgangspunkt i farens forvaltning av husstanden, mens det i «det hvite huset på kanten» er jeget, nå mor, som står alene i sentrum. Der identitet tidligere var synonymt med et visst ubehag, finnes nå spor av en kommende ro:

det hvite huset på kanten
Jeg liker huset vårt i midten
ingen ser inn
ingen vet vi er den verste familien
jeg bygger høyt gjerde planter busker setter opp levegg
jeg går av og til naken

I disse speilingene, utvekslingsoppholdet og jegets indre reise, er det her mulig å oppfatte verket som en samling av fragmenter ført sammen i et overordnet dannelsesprosjekt.

7078 Saupstad åpner for flere lesninger enn den jeg har gjort her. Både en første og andre gjennomlesning vil utvilsomt stå igjen som noe verdifullt hos de fleste lesere. 7078 Saupstad er en uredd førstebok i sin mangfoldige tematikk. Den har også et imponerende uttrykk i måten den tar for seg et vidt spekter av fortellinger, opplevelser og øyeblikk, og alt dette uten noen gang å begå språklige eller formale kompromisser. På denne måten oppleves boken som godt gjennomarbeidet, slik dens omfattende prosjekt også krever. At det har lykkes fullstendig, hele veien gjennom, er likevel vanskelig å påstå. For i bokens omkring femti forskjellige dikt (hvor ikke alle er like avgrenset) har vi beveget oss gjennom flere tiår, mellom vold og harmoni, på tvers av verdensdeler og et subjekts indre utvikling. At noen dikt da faller litt på siden av et prosjekt som er så tematisk og kronologisk adspredt kan unnskyldes som intet mindre enn uunngåelig.