Solåre. Årsol. Øyeår. Årøre. Sårsol. Solsår. Sålesol. Øresol.

Skrevet av

Til sansenes rand; eller ubehagets fenomenologi.

Årsol av Vemund Solheim Ådland

Dikt. 128 sider.

Kolon forlag

I vårt heliosentriske verdensbilde heter det at sola står støtt mens jorda snurrer rundt. Jorda følger en bane, en kosmisk åre styrt av naturlover, som i en uoverskuelig rekke av årsak-og-virkning tikker ned i den menneskelige kroppsoppbygning, og strukturen for alt annet liv forøvrig. Selv om det er helt enkel allmennkunnskap, sanser vi det dithen at solen svever opp fra horisonten, før den daler tilbake når dagen er slutt. Vi lever etter solens rytme, står opp i lyset og legger oss i mørket. Trærne kler av seg og vi kler på oss, i vinterkuldas mulm. Vi blir kåte om våren, late om sommeren, melankolske om høsten. Alt står og faller på jordas bue, som vi opplever som solas bue. Men sola går ingen steder.

«Våt vår. Sart sædpakke – lår. Tåreløv», slik inviterer Ådland deg inn. Mange av delene er slik. Jeg skriver deler, fordi det virker feil å kalle Årsol en diktsamling. Jeg opplever det i større grad som et langt dikt i noen korte og noen lange deler, slik noen dager er korte og andre ikke, eller noen dager er begivenhetsrike og andre ikke. Samtidig er det som om delene ikke hører sammen, som om de bor i samme blokk; hver side er en beboer. De ser ikke på hverandre, hører ikke på hverandre, men de vet at noe rører seg bak veggene. Og dersom en fremmed ser beboerne gå samlet inn på T-banen om morgenen, på vei til jobb, vil de se deres slektskap, at de hører sammen likevel, en fjern familielikhet, som en oppstilling av Djengis ledd inn i samtiden. De deler groteskheter, huden til ei består av tenner, og andre har hårete sår som aldri gror og alltid væsker. De er satt sammen av feil ting, eller på feil måter, men du skimter noe under der, noe du kjenner igjen:

Tørket øye. Øretrygt, vannfast rykte; søtt, klirrende
lårsmykke. Et nytt, brått, bratt, tårevått støv – godt
støvfeste. Tannfast, ustøtt sølvbestikk. Trygg, god
støvslikking – rødt, nykrøllet, ulest papir. Sart,
kulerundt, løst, ulest blikk. Vondt øregry, vi festet
lenge, hardt, vått og trutt, satt og lå, og gjorde henne
utro – morgendødt slikk. Jeg har en pågående, død
venn, og et rennende, hudvarmt, salt vann […]

I Ådlands poetiske systemtrilogi, bestående av Profylaktisk skjønnhet (2004), Ete (2005) og Repetisjon og åpenbaring (2007), handlet det, ifølge Ådland selv (som også er grafiker), om blikket. Trilogiens grafiske dikt, eller konkrete dikt, som de også er blitt karakterisert som, tar stort sett form av abstrakte, typografiske stilleben. Bokstavene betyr seg selv, som ting, som bokstaver. I Repetisjon og åpenbaring kan vi for eksempel lese:

I

p

Tol – ten. G Y

Ban

A

A

l; – x

Bruk av frittstående bokstaver er fortsatt ispedd Årsol, men tar ikke like stor plass, og inngår gjerne i andre sammenhenger. Boka er generelt nærmere prosadikt enn trilogien, selv om vi finner en betydelig grad av mer tradisjonelle prosadikt i trilogien også. Jeg nøler likevel med å kalle Årsol for prosadikt, uavhengig om man ser boka som en gestalt eller som en diktsamling. Helst vil jeg slippe å presse det inn i etablerte sjangerkonvensjoner, for boka forsøker hverken å være vers eller prosa med henvising til linjedeling, rytme og rim. Linjedelingen er vekslende, tidvis er det jevn høyremarg, andre ganger ikke.

Det er rytmen, måten å rime på og samspillet mellom dem som drar diktsamlingen ut av det normallyriske. Årsols rytme kan beskrives som syntetisert, og høyst litterær, men uten å være metrisk. Den beveger seg i messende hugg uten å ha dårlig tid. Sammenlignet med trilogien, er Årsol således en ny poetisk retning for Ådland og, drister jeg meg til å påstå, en ny vei videre i norsk poesis terreng. Ådland våger å rusle der andre springer, uten at han blir hengende etter; Årsol er en skilpadde blant Akilleser.

Rimene er strengt tilknyttet bokas fantasmagori av surrealistiske ordsammensmeltninger. Her er et lite utvalg: søvnråte, åregryte, sårfeste, tåresåpe, arrdråpe, øyeflue. I kombinasjonsspillet opphever Ådland ordenes normalsignifikans, med den effekten at unike betydningsplatåer gror frem i de noenlunde prosalyriske variantene, som vi ser så vidt i sitatet over, for eksempel «[…] gjorde henne utro – morgendødt slikk». Ådlands metode i Årsol består delvis i å la adjektivene ta del i substantivene, å la tingene være sine egenskaper, eller andre tings egenskaper, altså å la substantivene oppløses til adjektiver, som at et rykte er «øretrygt». Sammensmeltingen tvinger umiddelbart leserens innbilningskrefter i gang og presser deg inn i dette ugne, sanselige universet av vonde smaker, ekle væsker og smertelig, perverst begjær. Nyordenes tetthet og hyppe rim forsterker effekten både i den visuelle innbilningen og den lydlige intensiteten. Det sikles, slikkes, dunkes, skrikes, rulles, daues og dryppes, men det hender imellom og inni alle de umulige, vonde legemene og objektene som infiltrer stemmen(es?) erfaringshorisont. Samtidig nærmer det hele seg virkeligheten, sett gjennom en obskur linse som vrir om på alle tings stoff og skinn.

Sammensmeltingen skaper også assosiasjoner til morkne papyrusruller, lappet sammen gjennom årtusener: fragmenter av Sapfo, Alkaios, Arkilokos med flere. Tekst som på én side er fullstendig sammenhengende (gammelgresk hadde ingen tegnsetting eller mellomrom), og samtidig fragmentert. Syntaktiske enheter opphører, og realiserer umuligheter via det fraværendes allegoriske potensiale; fragmentet som noe fullendt i gjendikterens innbilning. Dette er riktignok ikke fragmenter, men en fersk diktsamling, og det er leserens innbilningskraft som settes i spill, etter at kombinasjonen alt er gjennomført.

Årsol er stilistisk konsekvent. Rytmen og rimenes hugg villeder oss mellom frø, snø, sol og tåke, som om årstidene skifter, kanskje. Eller en mistanke om en omskiftelig utsigelsesposisjon, som gjemmer seg bak stilen. Eller at alle årstidene er der, hele tiden, som en lyrisk adapsjon av solens galaktiske ro. Eller uro. Det er denne ubestemmeligheten som regjerer Årsol, denne ubestemmeligheten som allerede gjemmer seg i tittelen. Å lese Årsol er som året selv; preget av ulyst og uvilje i mørket som venter bak fyrverkeriet, etterfulgt av vårens maniske håp. Årsol svir i øynene, den vrenger seg vekk, gjemmer seg bak skyer, den slikker og stryker og dunker. Rytmen og de tette halvrimene synger deg inn, med en stemme som er messende og støyende, men likevel lavmælt og sår. Jeg unner deg å lese Årsol, dersom du ønsker å bivåne en ny retning for norsk poesi.