Dystopiske fremtidsvisjoner på Nordisk barnebokkonferanse

Essay Skrevet av

Er enden nær? Hilde Mugaas fra bøygen har vært på Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger, og rapporterer om en konferanse preget av gjetninger om fremtiden. Står bokbransjen overfor en undergang – eller en overgang?

Prosjektleder Siri Odfjell Risdal åpner konferansen

Prosjektleder Siri Odfjell Risdal åpner konferansen

Verden går under – bokbransjen består!

Nordisk barnebokkonferanse (NBBK) i Stavanger, 2.–4. februar 2015.

I begynnelsen av februar huset Stavanger en nordisk konferanse om barne- og ungdomslitteratur. Temaet for konferansen var ”Undergang – eller overgang?”, et tema som skulle favne både litteratur- og bransjespørsmål. Flere har uttrykt bekymring over den mørke og alvorlige ungdomslitteraturen, en tendens som gjelder både dystopier, post-apokalyptiske romaner og samtidsrealistiske romaner som handler om sykdom og død. Også bøker for de minste, særlig billedbøker, har de siste årene tatt opp stadig mer alvorlige temaer.

Samtidig står bokbransjen overfor større utfordringer nå enn på lenge. Er papirboka i ferd med å dø, og hva vil så fall skje med litteraturen? Kan den leve videre i digitalisert form, på e-bok eller app? Konferansen stilte spørsmål om vi er på vei mot undergangen, ikke bare i litteraturen, men også i bransjen. Den optimistiske vendingen i konferansens tittel, ga heldigvis rom for mer enn bare de mørkeste spekulasjoner.

Papirboken som kunstform

I forbindelse med konferansen, fant også utstillingen ”Kunsten å være bok” sted på kulturhuset Sølvberget. Utstillingen viste frem bøker som ikke ville kunne digitaliseres uten å miste en viktig del av sin egenart. Målet var å ”minne oss om mulighetene som ligger i det trykte formatet, og som inspirerer til lesing på nye måter” (hentet fra utstillingsbrosjyren).

Boken Ella er mit navn vil du købe det? av Mette Hegnhøj (Jensen & Dalgaard 2014) er en pappboks med løse papirer, holdt sammen av en gummistrikk med håndskrift på. Den tar dagboksjangeren til nye høyder, ved å ta form som skrinet man samler hemmelige notater i. Biblioteker og bokhandlere ville ikke ta inn boksen; den passet ikke inn i hyllene, så den ble også utgitt som en tradisjonell papirbok med limte sider. Det føles som en tillitserklæring å få lov til å lese papirene i Ellas boks, en følelse som ikke fremkalles like sterkt i papirboken, og som må være enda vanskeligere å overføre til det digitale formatet.

Bildene var et viktig element i alle bøkene som ble presentert på utstillingen, som i den norske Hullet av Øyvind Torseter (Cappelen Damm 2012) og svenske Moa Brunnbergs Vart ska du? (Rabén & Sjögren 2013). På seminaret ”Digitale streker” snakket Per Gustavsson, Kari Stai og Kamila Slocinska om deres erfaring med billedbøker og overgangen til et digitalt format. Gustavsson sa at han var i tvil om den såkalte ”berikede e-boka” egentlig tilfører leseopplevelsen noe ekstra, med et eksempel på en app basert på hans egen bok Så gör prinsessor (Natur & Kultur 2003). At man kan få en hund til å tisse ved å trykke på den, er ikke nok til at appen blir like god, eller bedre enn boka. Stai mente at man slett ikke behøver å se bildeboken og bildebokappen som to formater som står mot hverandre, men heller at appen er en slags oversettelse tilpasset det digitale formatet, omtrent som teater oversetter scenetekst til en forestilling.

Farlige fortellinger

 Men hva med ungdommene som leser at jorden går under, igjen og igjen? Er det skadelig? Debatten om dystopiene ligner debatten i kjølvannet av Harry Potter-serien. Den gang ble det diskutert hvorvidt fantasy-litteraturen fungerte som en usunn virkelighetsflukt for ungdomsleserne. Nå er man bekymret for hva dystopiene og post-apokalyptiske bøker gjør med dem. Blir de redde? Desillusjonerte? Ungdommen kom heldigvis selv til orde i debatten, representert ved Camilla Lundegaard som er elev i ungdomsskolen. Hun kunne berolige alle med å si at dystopiene bare leses fordi de er spennende, og at det ikke fører til at de går rundt og tror jorden kommer til å gå under. Det er altså ikke farlig litteratur, selv om den er spennende og skummel. Redd ja, men ikke desillusjonert. Selv tror jeg at man skal bekymre seg mer over barn og ungdom som ikke leser.

Det er en kjensgjerning blant alle som driver med barnelitteratur (og til en viss grad ungdomslitteratur) at man ikke skal ta livsmotet fra leseren. Uansett hvor mørkt det ser ut underveis, går det bra, eller i hvert fall bedre, til slutt. Forleggere fra Urax, Jensen & Dalgaard og Magikon møttes til en samtale om hvordan det har vært å starte eget forlag i disse usikre tidene. Da de ble spurt om hvordan papirbokens fremtid ser ut, svarte de alle med stor overbevisning ”ingen undergang!”. Man skal heller ikke ta motet fra konferansedeltakere.