Fra New York til Lofoten med kjærlighet

Skrevet av

Rebecca Dinerstein Lofoten Aschehoug

Rebecca Dinerstein
Lofoten
Aschehoug


Rebecca Dinerstein tar oss med på en reise fra Manhattans skyskrapere til Lofotens steile fjell. Det blir et intimt møte med natur og ensomhet.

Fra bøygen 4/12 Språk

Rebecca Dinerstein fikk stipend fra Yale University for å reise hvor som helst i hele verden og skrive. Av alle land valgte hun Norge, og reiste til de værharde og vakre øyene i nord som utgjør Lofoten. Resultatet ble den tospråklige diktsamlingen Lofoten som kom ut i høst. Boken er delt i to deler, «24 timer mørke» og «24 timer lys», som hver består av 15 dikt. Diktene er skrevet på amerikansk og oversatt til norsk, og de to versjonene står side ved side i boken.

Togkonduktøren som annonserer kaffe og småkaker under den lange reisen mot nord i bokens første dikt, blir til et bilde av bokstaven Å, den siste bokstaven i alfabetet og navnet på stedet hvor bilveien slutter langt vest i Lofoten. I diktet blir bokstaven et fjell: Ringen over fjellet står for enten / månen eller solen. Slik gjør den seg / gjeldende for begge årstider, lover et år med tale.

Dinerstein har tatt utgangspunkt i landskapet: åkeren, fjellene, havet, månen og solen, og hvordan lyset har landskapet i sin hule hånd. Diktene ønsker å forstå dette landskapet, og følger stearinlysets gjenskinn i den mørke vindusruten og snøens lek utenfor husveggene. Langs den mørke og ensomme veien inn til sentrum, hvor det strømmer lys ut av de få menneskene vi møter langs veien får vi svaret. Det er solen og månen som hersker over landskapet og menneskene som lever der. At boken er delt inn i to deler gjør at kontrastene mellom totalt mørke og sol hele døgnet kommer godt frem. Mørketiden, når solen ikke viser seg på himmelen, er beskrevet som «nattens hån». Og de uendelige lyse nettene, når solen aldri forsvinner fra himmelen, er beskrevet som «en gyllengrønn åker om natten». Dikterjeget hyler mot mørket og gisper mot lyset. Det er i Dinersteins kroppslige opplevelse av mørket, lyset og den uendelige ensomheten i Lofoten at en historie trer frem. En historie om en jente fra New York som blir erobret av Lofoten, og som innleder et slags forhold til landskapet, eller er det en mann? Noen ganger er forholdet rettet mot en kropp som overtar mørket i sengen, og noen ganger i form av havet, vinden eller regnet. Det er en motstand i disse møtene, og det oppstår en dragkamp mellom jeget og naturen, mellom beundring og ønske om å kontrollere elementene slik det kommer frem i diktet «Sandtronen»: Jeg karet meg ut av vannet, kom meg opp,/tørket meg og inntok sandtronen;/nå skulle det bli slutt/på å overøse denne ynkelige horisonten/med all min grenseløse beundring, nå skulle jeg/ta igjen, få vannet til å slikke tærne mine.

Fjellene og havet skal ikke beundres og jeget skjønner etter hvert at «fjellene ikke er en begivenhet, bare en tilstand, som å leve blant store hunder». Denne erkjennelsen gjør noe med leseren, som tar seg selv i å beundre diktene til Dinerstein.

Bokens tospråklighet gir diktene en ny dimensjon, da den kan leses på flere måter. Man kan lese de to delene hver for seg, eller lese frem og tilbake mellom den engelske og den norske versjonen. Likevel er det den amerikanske versjonen som lykkes best; der det norske språket kommer til kort kan den amerikanske briljere med et større ordforråd. Forfatterens observasjoner av forskjellene mellom amerikansk og norsk er med på å understreke at jeget forandres under oppholdet: Her betyr å bli både/å forandres og å fortsette som før.

Lofoten er ikke en overbegeistret diktbok som konkurrerer med seg selv om å bruke de største ordene for å beskrive midnattssolen og det ufattelige vakre lyset. Det kroppslige møtet med nytt landskap er gjennom alle diktene til stede, innhyllet i Dinersteins sensitive, men samtidig råe språk og observasjoner som i «Intimt dikt»: Stjernene er strødd over himmelen/som piss over det hvite dosetet,/perfekte prikker, adskilt og nære. Jeget preges av naturen og ensomheten, og det er poesiens intimitet som gjør diktsamlingen til et interessant og annerledes møte med Lofoten, selv for en leser som er vokst opp i dette fantastiske landskapet og noen ganger kanskje tatt det for gitt.

Det er ikke meningen at dette udefinerte forholdet mellom jeget og Lofoten skal vare mer enn ett år. Begge vet at etter ett år vil det ta slutt. På den andre siden av Atlanterhavet ligger et annet land og venter. Under oppholdet har jeget forandret seg, og i bokens siste dikt «Amerika er mitt», vender det tilbake til hjemlandet, til et landskap som er kjent, men som sees med nye øyne: Hjertet mitt var ikke riktig blitt knust;/det føltes mer som å ha fått det tilbake,/. Diktsamlingen minner oss på hvor små og hjelpeløse vi er i møte med naturen, og hvor flyktig og skjørt alt er.