En glitrende flyvefisk

Skrevet av

Christian Kracht Imperium Pelikanen Forlag

Christian Kracht
Imperium
Pelikanen Forlag

Fra bøygen nr.2/13 Litteraturen og det onde

I Imperium av Christian Kracht finnes det en bitteliten setning som kan stå som et bilde på den poetikken Kracht forfekter. I den aktuelle scenen blir bokens protagonist August Engelhardt rodd i kano over til sin nyervervede stillehavsøy, og i beskrivelsen av overfarten forekommer denne setningen: «Flyvefisker som hoppet i sølvparabler, fulgte kanoen.»
Slik er det med språket i denne boken, det glitrer, og det holder seg over overflaten hele veien igjennom. Alt vil opp og ut i solen. For idet en flyvefisk dukker under overflaten, ned i dypet, forsvinner skjønnheten. Det er bare på overflaten, i svevet, at lyset gjør at fiskens skjønnhet treffer oss så sterkt og fanger vår interesse. Det er som om språket og narrativet konstant prøver å unngå dypet, heller holde seg i solen, og hopper lekent fra sted til sted og forsøker å blende oss med glinsende overflate.

Et utopia under palmene
Imperium forteller historien om nudisten og veganeren August Engelhardt som i 1905 forlater det tyske keiserriket for å bosette seg i en tysk sydhavskoloni i Sør-Pommern, det som nå kalles Papua Ny-Guinea. I bokens første scene møter vi ham på dekket til dampbåten «Prinz Valdemar» på vei for å skape sitt utopia under palmene. Han er overbevist om at den høyeste menneskelige levemåte består av å ernære seg utelukkende av kokosnøtter. Vi følger ham i møtet med de innfødte på øyen han kjøper, der han periodevis også får besøk av valfartende skikkelser, til han utarmet og syk møter sin død i kjølvannet av 2. verdenskrig.

Kracht bruker en historisk skikkelse i sin roman, men bryter med Engelhardts biografi ved flere anledninger. Den egentlige Engelhardt døde for eksempel allerede i 1919. Kracht skriver også inn en rekke andre berømte historiske figurer, som blant andre Hermann Hesse, Thomas og Katja Mann, og en ung Franz Kafka som blir seksuelt trakassert av en av Engelhardts tidlige disipler.
Fortelleren bruker historien etter eget forgodtbefinnende. Det er en svært leken fortellerstil, som hopper fram og tilbake i tid, skrevet i et gammelmodig, nærmest grenseløst ornamentert språk. Stilen legger seg farlig tett opp mot eventyrromanens språk, nærmest som en pastisj. Kracht har uttalt at han ikke skriver litteratur, men simulerer at han skriver litteratur. Han er ikke forfatter, men spiller rollen som forfatter. Kracht er en joker.

Dybde er en illusjon
Den tyske utgaven har en tegneserierute, som noe fra Tintin eller Corto Maltese, på omslaget. Et naturlig valg. Denne todimensjonaliteten forteller noe om hva Kracht ønsker å oppnå i romanen: Skikkelsene som opptrer er karikerte, men de blir likevel ikke kjedelige. Det er nettopp overflate-estetikken som fascinerer. I en av sine tidligere bøker siterer Kracht maleren David Hockney: «Surface is an illusion, but so is depth.» Kracht går ikke med på kontrakten som ligger i moderne prosa, strebene mot autentisitet, og å få leseren til å identifisere seg og føle med karakterene. Han har gitt opp dette helt. Til fordel for hva? Helt og holdent å hengi seg til overflaten, de slående bildene, de gode anekdotene, til farsen og poesien.

Krachts anliggende er godt fortellerhåndverk og lek med formen. Han vil fange vår interesse, fortelle de beste historiene. Denne boken er stappfull av poetiske blinkskudd og artige små fortellinger. Språket leker seg lett fra den ene anekdoten til den neste, med ett oppstår små subplott som overtar fortellingen, noen ganger over så mye som femten sider, før vi vender tilbake til Engelhardt. Som i den lille historien om Kaptein Slütter, hans maskinist og den rømte ungjenten Pandora, figurer Kracht forøvrig har stjålet fra et Corto Maltese-tegneseriehefte. Et trekantdrama som Kracht går inn i med full styrke, med beretninger om sjalusi, dødelige stormer og politijakt, for så å like godt forlate det for noe annet skinnende og blankt. Imperativet i denne poetikken er å la språket til en hver tid vende seg mot det som er mest interessant og blendende. Plottet og den store komposisjonen er ikke viktig her, men heller de mange ørsmå detaljene og vittighetene; hvert enkelt vakre, slående bilde.

Et fortryllende fortellerslør
Den tilsynelatende allvitende fortellerstemmen er noe av det som interesserer meg mest i denne romanen. Den har et gammelmodig språk, men gir inntrykk av å være en konkret person fra omkring 1960-tallet, med sin egen historie. Samtidig vet den alt om samtalene og tankene til karakterene i boken. Det er selvsagt en umulighet, men denne problemstillingen unnlater Kracht å forholde seg til. Krachts språk insisterer på å være litteratur, ikke et realistisk speilbilde av virkeligheten. Og i litteraturen kan slike umuligheter godtas, bare premissene er klare og synliggjorte.

Noen ganger er fortellerstemmen unnvikende, den unnlater bevisst å oppklare. Et eksempel på dette er scenen der det forekommer et mord på øyen. der den homofile antisemitten Aueckens, en av Engelhardts besøkende, voldtar hans nærmeste tjener, Makeli. Etter en lakune i teksten der Aueckens ligger død i sanden, lar fortelleren det langt på vei skinne igjennom at det er Engelhardt som hevner sin trofaste venn, men avslutter forløpet med følgende elegante, tildekkende betraktning:

Om det var Engelhardt som selv slo en kokosnøtt i hodet på antisemitten, eller om Aueckens, mens han vandret i den samme palmelunden der han skjendet unge Makeli, tilfeldigvis ble slått i hjel av en frukt som falt ned, eller om hånden til den innfødte i nødverge hadde løftet en stein, forsvinner i fortellerusikkerhetens tåke.

Fortelleren har også et lag av ironisk distanse til sine egne bilder, som er uhyre interessant. Ta denne scenen fra Alexanderplatz i Berlin:

Vannmasser raser nedover i kaskader, regnet er stedvis så ugjennomtrengelig at det knytter husfrontene på gatehjørnene sammen til en fast vannvegg, en paraply av lett musselin er da til sørgelig liten nytte, man hyller seg inn i svarte, gummierte regnkapper (kautsjuken til lakkeringen importeres alt sammen fra de bestialske slaveplantasjene i Belgisk Kongo) og skrider som skjevt spankulerende kråker mot det plaskende regnet som snart blåser sidelengs, snart øser ned ovenfra, snart skyver på bakfra. Byen er en eneste stor byggeplass, mannsdype hull hindrer en i å komme frem på ordnet vis, nå fylles disse også med brakkvann. Sibirske selgere byr frem sitt gjennomvåte fjas på Alexanderplatz, der er også noen ytterst billige stekte pølser å få, som består mest av avfall og muggent mel og i regnet straks går i oppløsning.

Merk det lett ironiske skjæret over beskrivelsen. Dette pastisjpreget inneholder et vell av humor, som om vi aldri helt skal få slippe tanken på at dette ikke er virkelig, at det er et fortryllende fortellingens slør over det hele. Som når Max Lützow, en tilreisende fiolinvirtuose på sin bryllupsdag faller i sjøen og momentant knuses mellom to skip: vips er han ute av fortellingen. Kanskje Kracht ikke hadde bruk for ham mer, og dermed lot han dø på en karikert og morsom måte. Nok en gang blir forsøket på å få maksimalt ut av hvert enkelt bilde, hver enkelt karakter, tydelig.

Drømmen om et imperium
Men form til side, hva handler så denne boken om, hvilke temaer reiser den? Det er ikke lett å se gjennom den glinsende overflaten. Jeg vil minne om at tittelen på boken er Imperium. Gjennom Engelhardts skrift «En bedre fremtid», vet vi at den biografiske Engelhardt hadde tanker om å spre sin kokosnøtt-ideologi fra Stillehavet og til flere kontinenter. Ved flere anledninger gjør fortelleren sammenligninger med en annen, ikke helt ukjent mann, som drømmer om et imperium:

Her skal nå bare historien til én tysker stedfortredende fortelles, historien til en romantiker som i likhet med så mange andre av denne arten var en forhindret kunstner, og dersom da ofte paralleller til en senere tysk romantiker og vegetarianer trenger seg på i bevisstheten, en som kanskje heller burde blitt ved sitt staffeli, så er dette absolutt med hensikt og typisk nok, unnskyld, in nuce også koherent.

Her avslører også fortelleren at det er en bevisst sammenligning han gjør. Så Kracht vil altså si oss noe? Om idealisme, ideologier, totalitarisme?

Vi følger helten i hans fall, fra ung idealist til han ender opp som moralsk forkvaklet, nærmest kannibalistisk antisemitt. Engelhardts historie blir slik et latterlig, farsepreget vrengebilde av Hitlers skjebne. En langt mer uskyldig ideologi, men hentet fra den samme mentaliteten og det samme tankesettet. Enten han vil innrømme det eller ikke har Kracht laget en fortelling om en tidsånd og en side av tysk mentalitet og storhetstanke som levde i Keiserriket på denne tiden. Han har laget en fortelling om store vyer og høy moral som brister i møtet med harde realiteter.

Denne boken vekket stor furore og debatt da den ble lansert på tysk. For en norsk leser virker det nærmest uforklarlig at det skulle oppstå en debatt om hvorvidt denne boken er et eksempel på «hvordan antimoderne, demokratifiendtlig, totalitær tenkning finner veien inn i mainstreamen», slik Krachts kritiker Georg Diez hevder. Dette fikk en rekke forfattere til å rase mot kritikken og forsvare Kracht. Hva kan være årsaken til dette kraftige angrepet mot Imperium?

Språklek og moral
Jeg tror det har delvis med fortellerstemmen å gjøre. Det er som om Kracht selv unnslipper oss gjennom det nevnte fortellersløret. I beskrivelsene av et strukturelt undertrykkende kolonisamfunn, velger språket hans å leke, i stedet for å ta moralsk stilling. Fortellinger fra et slikt kolonisamfunn vil jo åpenbart måtte skildre innebygde imperialistiske undertoner, normale holdninger i disse miljøene. Men hvordan en beskrivelse av et slikt miljø skal gjøre forfatteren til en forsvarer av denne urettferdigheten virker uforklarlig sett utenfra det tyske litterære klimaet. Diez hevder at Kracht gjennom sitt forfatterskap har et oppheng på diktatorvelder og ondskap, uten å vise hvor han står i forhold til dette. Her er det nok den tyske moralsleggen som har slått ned for raskt, en slegge som hurtig klubber en ned dersom man ikke fremviser moralsk avstandstaking i beskrivelsen av visse aspekter ved historien.

Selv avfeier Kracht kritikken som personlig vendetta, men det er klart at noe av det nok skyldes hans ambivalente rolle og utspill i media. Han liker å leke med uklare posisjoner og hans brevveksling med den kontroversielle kunstneren David Woodard om støtte til det tyske lille, ariske nybyggersamfunnet Nueva Germania i Paraguay hjalp ikke nevneverdig med å klargjøre Krachts egne holdninger, før utgivelsen av Imperium. Jeg tror uansett denne debatten forteller mer om det tyske litteraturklimaet enn om Krachts nye roman.

Krachts Imperium er fascinerende romankunst. Den nærmer seg pastisjen, ja visst, men er samtidig så velskrevet og med så mange interessante fortellertekniske grep at den løfter sjangeren inn i en moderne tidsalder, hjulpet av en svært generøs og demokratisk poetikk. Det er sjelden man leser nye bøker som utviser denne typen sprudlende fortellerglede. Og Krachts lek fortsetter til siste bilde. Boken slutter med at Engelhardt forteller sin historie til en soldat, som så gjenforteller den til en regissør, og i bokens siste bilde ender vi opp ved Hollywood-premieren på filmversjonen av Engelhardts historie. På filmduken ser man dampskipet «Prinz Waldemar» som tøffer avsted i solnedgangen på vei til sydhavsøyene. Vi er tilbake ved bokens åpningscene. Denne typen lek er betegnende for Krachts stil og det er bare å gi seg hen til fyrverkeriet, til flyvefiskens henførende glans.