Skjønnheten; eller kunstens hendelse

Skrevet av

László Krasznahorkai
Seiobo der nede
Oversatt av Ove Lund
400 sider
Cappelen Damm forlag

En hvit stripe skiller det kullsvarte mørket og det grønne, blå og lilla skjæret i sløret som faller bak brudeandas avlange hode. Stripen stanser ved de røde, runde øynene med store, tomme pupiller som fylles av skogen, mens den svømmer ned en bekk i Pennsylvania, med andunger på slep. På tvers overfor andeflokken, treffer de snart en tømmerstokk, for dem er den et enkelt hinder på veien, for andre en bro, og for ytterligere andre et motiv. Likefremt klatrer de over og svømmer videre ned bekken. Snart farer en livredd hare over stokken, forfulgt av en rev. Senere står en vadefugl og bukker verdig, med sitt lange, oransje nebb ned mot vannflaten. I nattemørket smyger en gaupe seg over. Tidlig om morgenen spretter en belteisfugl ut av vannet med en liten ørret hengende fra nebbet, før den slår fisken ihjel mot det harde treverket. Alt fanges på video, ubegripelig for faunaen rundt denne tømmerstokken, i en bekk, i en skog, i Pennsylvania, USA. Snart lastes det opp på internett og tar del i millioner av menneskers bevissthet, uendelig langt utenfor dyrelivets horisont. Og så skriver jeg om det, som en slags ekfrase av videoen av livet rundt stokken, slik at de får et slags eget liv i teksten, via ordene, slik at du ser denne mosegrodde stokken over bekken, med busker og trær over bredden, at det på sett og vis ikke lenger bare er et dyreliv, eller en stokk, eller et videoklipp, men at alt, i en linje, syntetisert via min innbilningskraft, blir omdannet til et estetisk uttrykk hvor dyra for alltid befinner seg.

Og omtrent slik begynner også Seiobo der nede av den ungarske forfatteren László Krasznahorkai, hans andre roman på norsk: med Kamo-elven i Kyoto, vannet som renner ned den og «steinene under vannmassene som skyller over dem der de ligger plassert kunstig og asymmetrisk for å bryte bølgene» (9), hvor «Kamo-jegeren» står, helt stille, som en skulptur med et bankende hjerte og dyrets instinktive vilje; en hvit egretthegre, eller ooshirosagien, klar for å spidde sitt bytte. Langs elvebredden renner bilene, syklene og fotgjengerne ned veien, uten å stanse for å se dette naturkunstverket. Den hvite egretthegren, som i japansk zenbuddhisme symboliserer renhet, tar for Krasznahorkai form av noe større i det den: 

gir mening til alt som omgir den, gir mening til verdenen som spinner rundt i den rasende bevegelsen, […] fordi den er et helt unikt tilfelle i denne egnen, dette landskapets urokkelige kunstner, som med sin perfekte ubevegelighets makeløse estetikk, som den artistiske oppfyllelsen av urokkelig konsentrasjon […] rager den over den sanseløse kavalkaden av alt den er omgitt av, og introduserer en slags målløshet – endog vakker – over den lokale betydningen som gjennomsyrer alt (12-13). 

Ooshirosagien støpes om til kunstnerens fremtredelse i seg selv som verk, som (levende) ting og som kunst: et naturvesen som, i møte med sivilisasjonens funksjonelle steinplassering, gir oppvisning i den rene tilstedeværelsens dans; eller et vindu til zenbuddhismens satori (fullstendig forståelse) og kenshō (å se sin sanne natur), en måte å være i verden: den stillestående egretthegren i sin hverdagslige jakt er helt enkelt skjønnhet. Eller sagt med William Butler Yeats: «How can we know the dancer from the dance?». 

Seiobo der nede er en bok om kunst: om de som skaper, de som opplever og kunstverkets kraft og vesen. Krasznahorkai strekker blikket bredt; gjennom sitt utvalg forsøker han å innkapsle en slags kunstens udødelige gestalt, via vidt forskjellige kunstformer, geografi, tidsaldre, religioner og sosiale klasser – tvinnet sammen i hans mangefasetterte, men egenartede ordstrøm gjennom 17 deler. Jeg skriver delene, for det er ikke riktig enkelt å plassere bokens sjanger. Rent innholdsmessig vil det kanskje være riktig å kalle det en samling med kunstkritiske eller essayistiske noveller eller fortellinger, men det er sannsynligvis feil, av flere årsaker. 

Boken følger ikke en ordinær kapittelinndeling fra 1 til 17, men Fibonaccis tallrekke fra 1 til 2584, altså er hver del i boka nummerert etter det tilsvarende tallet i rekken. Dersom du deler et vilkårlig tall i rekken på sitt forrige, f.eks.: 2584/1597, vil du alltid ende opp på samme, uendelige (irrasjonelle) tall: 1,618(…), også kjent hos den antikke matematikeren og skulptøren Feidias som Phi; det gylne snitt. Fibonaccis tallrekke dukker derfra opp i kunsten som malen på det skjønne forhold, både i skulpturer, malerier, arkitektur og musikalsk komposisjon, men også i naturen, som for eksempel i antall blader på blomster. Derfor blir tallrekken ofte kalt universets kode. Når Krasznahorkai velger å dele inn boken etter denne, formidler han at bokens struktur er ment å sees som en helhet, at hver del går opp i hverandre i en naturlig progresjon. Og tross de, grovt talt, overflatiske ulikhetene mellom delenes fortellinger, er det som kan kalles fortellingenes underliggende kjerne, via stilistikk, strukturelt hendelsesforløp og diverse repeterende fenomener, oftere den samme. 

Den alt nevnte ooshirosagien, som et ubetraktet kunstverk som skaper seg selv, men likevel gir mening til det omliggende (som noe nærgudommelig), blir et motivert holdepunkt for leseren; en ledetråd inn i bokens poetikk. Gjennom hele boken treffer vi skikkelser tatt ut av sin naturlige habitus: en eksilert no-dramatiker på en øy uten ordentlig papir, en vestlig arkitektstudent som bivåner et ritual ved en shinto-helligdom i Ise, en fremmed kunstner som dukker opp i en kunstnerkoloni for å grave ut hesteskulpturer dypt nede i jorden mens resten sover, en østeuropeisk mann på kunstferie i Venezia, en mislykket arkitekt som holder foredrag om barokk musikk på lokalbiblioteket for et, ganske raskt, lamslått publikum, og, selvsagt, ooshirosagien, som aldri ville jaktet i Kamo-elven, om ikke det var for menneskenes kunstige steinplassering. 

Oppimot samtlige av bokens personer har en eller annen nærhet til estetiske objekter, enten som skaper eller betrakter, og av disse har nesten alltid noen en overveldende, nærmest mystisk-guddommelig opplevelse i møte med kunsten. Betrakterne opplever en slags estetisk kenosis; iakttakeren tømmer seg selv for å fylles av kunstverkets ånd eller vesen. Et eksempel er i «Morto Christo», hvor fortellingens hovedperson betrakter et rennesansemaleri som fremstiller den døende eller nylig døde Jesus Kristus. Kristusfigurens halvlukkede øyne åpner seg helt, slik at betrakteren får øyenkontakt med Kristus, som til gjengjeld fører til at betrakteren dør og svever ut av kroppen og ut i verden – nå en del av eteren. 

Som en parallell til personenes fremmedhet eller utenforskap, er det alltid kunstverk plassert utenfor sentrum som skaper disse voldsomme opplevelsene. Personene søker seg gjerne mot det kanoniserte, men oppdager i stedet randens estetiske speil eller kaleidoskoper. Eksempelvis et maleri av en glemt kunstner i hjørnet av utstillingen til en langt mer berømt (N.N vs. Tintoretto), et foredrag om barokk musikk og J.S. Bach (fremfor musikken i seg selv) eller realistiske hesteskulpturer av jord nede i dype groper som ikke er skapt for å bli sett, like nedenfor en kunstnerkoloni. 

Dersom den mystisk-estetiske opplevelsen uteblir, dreier gjerne fortellingen seg om den aktuelle tilsidesettelsen, eller avsløring av tildekkingen, av det som ellers kanskje egentlig er, eller skulle vært, stor kunst. Eksempelvis 4000 år gamle skrikende statuer ved kinesiske keisergraver skjult under jorden, en eksilert dramatikers epigraf som kastes av uforstående ved hans død og hans arv forfalskes av historikerne, avsløringen av et maleris sanne opphavsmann, som kun er interessant for oppdageren, slik at selv ikke museet som stiller ut verket hører om det når det annonseres. 

I dette universet blir alle slags mennesker overrumplet av kunst i kanons skygger. Krasznahorkai kretser slik alltid rundt det lille blant det store og stiller spørsmål ved hva som er stor kunst, hvem som er store kunstnere, hvem kunsten er for og ikke minst hva som er og ikke er kunst. Dette gjenspeiles i verkets struktur, hvor hver enkelt del inngår i et syntetisk hele på en annen måte enn en samling fortellinger eller en novellesamling, men mer som en langfragmentert roman, bundet sammen av stil, alt nevnt motiv og tematikk og en konsekvent stemme eller et konsekvent blikk; en styrende bevissthet som binder sammen delene fra start til slutt på et implisert plan.

Krasznahorkais stil er ofte overdådig, pompøs og pedantisk, men han er samtidig ikke redd for å ta det ned på et konkret, fortellende og selvironisk nivå. Ved siden av partier som det allerede siterte om ooshirosagien, er det gjerne lange partier fulle av egennavn: gatenavn, personer, fjell, elver, bydeler, osv., og han tar seg sjelden tid til å tilegne navnene predikater; det er leserens oppgave å kjenne, eller bekjentgjøre seg, alle egennavnene – eller forsøke å forstå det gjennom sammenhengen og lese videre. Setningene er løpende, krengende og lange som elver; de korteste er omtrent 1 side, den lengste er over 40. Og som elver tar de del i et omfattende nettverk, nærmest umulig å skue i sin helhet, men må bautes hver for seg, helst flere ganger. De lange setningene bygger oppunder ideen om romanen som et altomgripende verk, som om sidestilte rekker med nøye utvalgte synekdoker innbefatter seg verden som den har vært, er og vil bli. De kaster under seg kontinenter, epoker, overganger mellom liv og død, og veksler mellom å være alvorlige, poetiske, spøkefulle, inderlige, ironiske, patetiske, alt i ett; foranderlighet og rigiditet ved siden av hverandre, samlet i setningens rom og slik: i seg selv. 

Ooshirosagien blir beskrevet som ubeskuet, at ingen stanser og tar seg tid til å se egretthegrens ubesudlede tålmodighet. Men dette er bare en halvsannhet, for blikket og stemmen som følger oss gjennom boken, Krasznahorkais, er der for å beskrive ooshirosagien, og alt annet, og ordene og setningene selv er en slags ubesudlet tålmodighet og krever et konsentrert blikk av leseren, slik at også boka selv kan gjøre sin fremtredelse, og at også leseren kan, via Krasznahorkai, oppdage eller gjenkjenne nærheten til litteraturens ånd.