Pengene eller livet

Skrevet av

Asta Olivia Nordenhof:
Scandinavian Star. Del 1 – Penge på lommen
Basilisk, 2020, 170 s. 

I år er det 30 år siden 159 mennesker døde i brannen på passasjerfergen Scandinavian Star. NRK og DR har markert hendelsen med lansering av dokumentarserien «Scandinavian Star». Den danske forfatteren Asta Olivia Nordenhof har også markert 30-årsdagen: Penge på lommen er første bok av en planlagt romanføljetong på til sammen syv romaner, der tragedien på Scandinavian Star fungerer som et gjennomgående motiv. 

Seriens første bok starter riktignok ikke med mordbrannen, men med den navnløse jeg-fortelleren som befinner seg på en busstur gjennom Fyn. Hun får øye på en eldre mann, og det er noe ved denne mannen som rokker ved fortelleren, slik starter hun å fortelle om Kurt og Maggie. De lever sammen i et forhold som preges av vold, alkohol og etter hvert alvorlig sykdom. Samlivet er preget av samfunnets ujevne maktforhold mellom kjønnene. Maggie har hele livet opplevd misbruk og overgrep fra ulike menn, Kurt inkludert. For Maggie synes det likevel ikke å være andre muligheter enn å finne seg i det, selv om hun «bliver ødelagt af det»1 (s. 113) når Kurt, som hun tross alt elsker, kaller henne «luder» og spytter på henne. Hun er også økonomisk avhengig av Kurt, slik hun alltid har vært avhengig av menn for å klare seg. I beskrivelsen av forholdet viser Nordenhof at kjærligheten aldri er frakoblet økonomien. Men forholdet mellom Kurt og Maggie er også mer komplisert. Nordenhof skriver seg under huden på dem begge, og begge står igjen som fullt ut realiserte og uforglemmelige romankarakterer. 

I Penge på lommen blir historien om Kurt og Maggie akkompagnert av en tekstpassasje som nærmest kan beskrives som et politisk kampskrift, sentrert rundt mordbrannen på Scandinavian Star. Politiet klarte aldri å oppklare hvem som sto bak brannen, men fortelleren trekker frem det økonomiske motivet som det mest sannsynlige. Nordenhofs «true crime» handler ikke så mye om å avsløre gjerningsmannen, men heller om å avsløre kapitalismens morderiske karakter: «Hvis det er sandt, og det tror jeg, at branden på Scandinavian Star blev anstiftet med økonomisk vinding for øje, døde de 159 mennesker ikke kun på grund av nogle enkelte mænds kyniske risikovillighed, de døde for en idé» (s. 83). Hun understreker at dødsfallene ikke kan avskrives som et katastrofalt feilgrep, men må forstås som en innebygd del av det kapitalistiske systemet: «Nogen og noget kan blive nødt til at dø, for at andre kan vinde. Det er ideen» (s. 83). 

Nordenhof skriver medrivende fra et tydelig politisk ståsted. Med sitt litterære språk viser hun at økonomi og menneskers livsvilkår er nært forbundet. Det er et spørsmål om pengene eller livet: «Underklassen lever kortere. Også her» (s. 83). Romanens budskap forsterkes av at mordbrannen på Scandinavian Star faktisk fant sted, og tretti år senere er fortsatt ingen dømt. Vi vet at 159 mennesker ble drept, og at 28 av disse var barn. Men fortelleren lar ikke Scandinavian Star forbli en trist enkelthendelse i norsk og dansk historie. Hun understreker at det ikke er noe usedvanlig ved akkurat denne hendelsen: «Hvis det er noget usædvanligt ved sagen, er det alene at kapitalismens dødsofre […] som regel ikke skal findes i Skandinavien» (s. 82). Nordenhof bruker mordbrannen som et omdreiningspunkt for å rette et kritisk blikk på kapitalismen som system, både i Skandinavia og i resten av verden.

Fortellingen om Scandinavian Star og fortellingen om Maggie og Kurt fungerer først og fremst som to ulike spor i teksten. Romanen avslutter likevel med å binde trådene sammen. Kurt har i løpet av livet klart å spare opp litt penger, og han bestemmer seg for å investere i Scandinavian Star. Det er et stort øyeblikk for ham: «Det han følte var en hævnens eufori. Han tænkte på alle dem, der gerne havde set ham fejle, alle dem, for hvem hans liv var et ligegyldigt og lille liv» (s. 170). Kurt er ikke rik, men han har noen «penge på lommen», og med investeringen i passasjerfergen tar han steget ut i et økonomisk felt han til nå ikke har hatt tilgang til, men alltid drømt om. 

Penge på lommen demonstrerer hvordan det økonomiske språket brukes for å dominere arbeiderklassen. Fortelleren forklarer: «Der er en tavshad, en frygt for at være dum, der sætter ind der, hvor økonomien begynder» (s. 71). For Kurt handler den økonomiske investeringen også om å bevise overfor alle andre at han ikke er dum, at han ikke er ubetydelig. Fortelleren prøver på sin side å bryte med det økonomiske språkets makt. Hun understreker nødvendigheten av å ta det uvante språket i bruk: «Jeg prøver alligevel. Jeg vil. / Jeg ved godt, at det er et af forretningsmandens virkemidler. Det er hans triumf, at han opererer på et sprog, der kalder til tavshed. Hans triumf, at jeg tror, jeg er dum» (s. 80). Nordenhof skriver overbevisende om hvordan overklassen bruker språket som et maktmiddel. For å bryte kapitalismens herredømme over kroppene våre, er vi nødt til å utfordre det økonomiske språkets makt over oss. 

Det er også en språklig kløft mellom Maggie og Sofie, mellom mor og datter. Sofie har fått flere muligheter enn sin mor, hun studerer, tjener sine egne penger og lever uavhengig av en mann. Hun har mer kulturell kapital en sin mor, mens Maggie kun kjenner igjen ingrediensene, kan Sofie uttale de franske rettene på kafeens menykort. Maggie er stolt over datteren, men føler seg mindreverdig: «Nu kan hun ikke undgå at frygte, at studiet forklarer Sofie noget, som hun selv kun uhyggeligt aner, at Sofie kunne slå op i en bog og finde sin mor blottet» (s. 129). Det er vokst frem en avstand mellom de to som en gang var hverandres nærmeste, en avstand som også oppleves tragisk fra Sofies side: «Hun ser på sin mor fra en sorg, som Maggie aldrig kommer til at forstå» (s. 137). 

Da Sofie forteller at hun har fått en kjæreste – en jente – er det først kommunikasjonen som ligger i kroppsspråket som svikter. Hun forteller det til sin mor, og feiltolker morens fortvilede ansikt til at hun er skrekkslagen og sint over det hun har hørt. Men det er en helt annen tanke som passerer i Maggies hode: 

Helt uden midler, allerede resigneret, har Maggie afventet den dag, hun skulle stå som en tavs og dum stueplante og overhøre Sofies kæreste kalde Sofie en luder inde bag døren til gæsteværelset. […] Hun har ikke anet, hvad hun skulle stille op mod den ødelæggelse, hun uvægerlig måtte tro, ville indhente Sofie […] Nu, med en lykkelig ignorance, forestiller hun sig, at hendes bekymringer har været unødvendige. At Sofie går fri, at hun selv gør. (s. 138-139).

Scenen ender med at Maggie strekker hånden ut til Sofie og sier at hun både elsker og er stolt over henne. Feilkommunikasjonen er rettet opp i, og mor og datter feirer med champagne servert i «en stor isspand, en foranstaltning ingen af dem før har stiftet bekendtskab med» (s. 139). Avstanden mellom Maggie og Sofie eksisterer fortsatt, men det finnes et likevel et fellesskap mellom dem: kvinnefelleskapet. Maggies historie gjør at Penge på lommen kan leses som en kritikk av det patriarkalske samfunnet, og det er tydelig at kapitalismen og patriarkatet operer som medsammensvorne.

I et intervju med Klassekampen i mars uttalte Asta Olivia Nordenhof: «Jeg ville ikke at kapitalismekritikken skulle være kamuflert».2 Det har hun klart. Hun retter blikket mot hvilke uretter vi aksepterer både i økonomiens og kjærlighetens navn. Med Penge på lommen har Nordenhof brakdebutert som romanforfatter. Heldigvis står seks kommende romaner for tur.

  1. Nordenhof, Asta Olivia. Scandinavian Star. Del 1 – Penge på lommen. København: Basilisk, 2020. []
  2. Fossum, Hedda Lingaas. «Pluss og minus», Klassekampen 7. mars 2020. []