Katt og mus i hundeparken

Skrevet av

Sofi Oksanen
Hundeparken
Oversatt av Turid Farbregd
387 sider
Forlaget Oktober

Det finskestiske forfatterikonet Sofi Oksanens sjette roman på norsk, Hundeparken, er en feiring av motiver og temaer som allerede er rikt behandlet i Oksanens øvrige forfatterskap. Allere med debutromanen Stalins kyr fikk hun stjernestatus i Finland, og for andreboken Utrenskning fikk hun Nordisk råds litteraturpris. Med det kom den internasjonale leserskare for Oksanens føtter. Hun er i dag blant Finlands mest anerkjente nålevende forfattere.

Hundeparken syder av nasjonal og politisk historie og har en iøynefallende virkningsfull fortellerteknikk. Historien tro har Sovjetunionen før fortellingens begynnelse gått i oppløsning, og Ukraina har erklært seg som en selvstendig stat. Fortellingen hopper i tid fra 1992 til 2016, to år etter slutten på den toårige Ukraina-krisen. Viktor Janukovitsj utpeker seg som en viktig aktør. Han figurerer ikke direkte i fortellingen, men Oksanen har kalt en av fortellingens nøkkelpersoner Viktor. Slik retter hun fokus mot Janukovitsj. Han var Ukrainas statsminister i periodene 2002–04 og 2006–07. Da han stilte til presidentvalg i 2004, oppstod oransjerevolusjonen. Janukovitsj ble beskyldt for valgfusk og ga fra seg makten til Viktor Jusjtsjenko. I 2010 vant Janukovitsj presidentvalget. Presidentens nei til en samarbeidsavtale med EU satte i gang Maiden-opprøret i 2014. En rekke demonstrasjoner førte til et hundretalls dødsfall. Janukovitsj ble avsatt av nasjonalforsamlingen i Ukraina samme år. Men i stedet for å utbrodere sentrale historiske hendelser baker Oksanen den overhengende fortellingen om et land i radikal forandring elegant inn i handlingsforløpet.

For Olenka, fortelleren i romanen, gikk drømmen om et annerledes liv i oppfyllelse. Vi får vite at hun har brukt de siste seks årene på å skape ny identitet i Finlands hovedstad. Samtidig får den flimrete fortellingen leseren til å tenke at Olenka fremdeles ikke vet hvem hun er. Hoppene i tid og sted fremhever hvordan nåtiden og minner om fortiden er forbundet med hverandre. Olenkas nye identitet virker ustabil og uklart definert. Fortellingen åpner med at Daria, en slags tidligere kollega av Olenka, henvender seg til henne på en benk ved en hundepark i Helsinki. Brått forsvinner Olenka ned i dypet av handlingene hun begikk som tvang henne til å flytte til en annen del av verden og kvitte seg med sitt gamle jeg. Daria og Olenka har begge utspilt sine roller som surrogater og koordinator i Ukrainas postsovjetiske surrogatindustri. Når Daria på nytt gjør entré i Olenkas liv, er det for å kreve en siste utbetaling for jobben hun har gjort.

Oksanen har flyttet fortellingen lenger frem i historisk tid fra de tidligere romanene Stalins kyr og Utrenskning. Det sovjetiske bakteppet har falt og etterlatt seg surrogatindustrien, fortellingens kjernepunkt, som et symbol på at de sovjetiske statene og republikkenes økonomiske problemer ikke umiddelbart opphørte med unionens oppløsning. Det hører for eksempel til Olenkas fortid at hun stakk av til Paris for å jobbe som modell. Bare her ser vi hvordan romanen fremstiller skjønnhet som en vare det er mulig å leve av. Med den korte modellkarrieren tjente Olenka og familien hennes til livets opphold. Senere ble surrogatindustrien en redning, da Olenka var tilbake i Ukraina og uten jobb. Hun jobber seg oppover i systemet. Etter hvert er det hun som lokker godtroende jenter inn i industrien. Jentene kommer til klinikken bærende på egne drømmer om det glamorøse modellivet, men ender opp som utnyttbare eggprodusenter. Veien inn er uansett ikke gitt med et vakkert ansikt og en smidig, fruktbar kropp. Kunden er, når sant skal sies, ikke bare opptatt av det ytre, men også av donorens rulleblad, også om prikken tilhører et familiemedlem. Dette fikk Olenka kjenne på kroppen i starten av karrieren. Hun er pen å se på, men har en mørk familiehistorie som forfølger henne. Olenka får en ny identitet allerede her, på terskelen til en industri som skal true med å ødelegge det nye livet hennes flere år senere.

Tidlig forteller Olenka om da hun og familien i Ukraina ble ranet. Senere befinner hun seg hos Viktors mor, som har hyret et par thailandske kosmetologer. Gjennom disse motivene, i tillegg til surrogatindustriens utseendekriterier, tematiserer romanen konsekvensene av en global og nasjonal forfordeling av ressurser. Et minst like påtrengende tema er spørsmålet om hvem vi er, og hvordan ytre omgivelser virker inn på rollevalg og personlig historie. Det er umulig ikke å få med seg romanens behandling av nasjonal identitet, men hva med kjønnsidentitet? Sterke kvinner dominerer Oksanens forfatterskap, og Hundeparken er ikke et unntak. Olenka kjemper en tapper kamp for å beholde det livet hun har stablet på beina, uten å begå flere moralske utskeielser. Og uten kvinnen stopper hjulene i surrogatindustrien opp. Oksanen leker imidlertid med denne sannheten når hun lar en mann med slitne svømmere besøke klinikken på vegne av konen sin og seg selv. Behovet for hjelp til reproduksjon melder seg på grunn av mannen og ikke kvinnen. Spillet strammer seg til når Oksanen i tillegg gjør ham til dreiningspunktet for hele fortellingen.

Vi får også vite en del om to andre menn med avgjørende betydning for Olenkas liv og selvforståelse. Den første av disse er faren hennes. I fortellingens nåtid lever han ikke lenger. To av romanens deltitler, «Lille sol» og «Pappas datter», reflekterer hvem Olenka har vært, er og ønsker å være for faren. Olenka virker ikke stolt over det hun har gjort, og mye av skammen hennes er mulig å spore til spørsmålet om hva faren ville tenkt om henne hvis han hadde visst. Historien er fortalt i andrepersonsperspektiv og fremstår derfor som en forklaring av eller en unnskyldning for handlinger Olenka har begått. Likevel er det ikke faren hun unnskylder seg overfor. Når hun har reist til Helsinki og endret identitet, er det fordi hun er på flukt fra en annen som har vært involvert i surrogatvirksomheten hennes: «Hvor lenge hadde Daria holdt oppsikt med meg, hvor lenge hadde hun drevet og fotografert meg? I dager, uker, måneder, eller enda lenger? Hun kunne allerede ha sendt bilder til hyenene som var etter meg. Jeg visste ikke hvem som ville bli den første til å kaste seg over meg. Den tidligere sjefen, eller kanskje du, eller løpegutten din, eller alle sammen i felles front.»1 Bildet kompliseres av at Olenka akkurat har fortalt at hun lengter etter denne personen. En sterk kvalitet ved teksten er hemmeligholdet og ambivalensen rundt hvilken relasjon aktørene har til hverandre, før vi til slutt får vite hvordan alle bitene henger sammen.

Stalins kyr og Utrenskning var kjennetegnet av en motivert og tematisk orientert metaforbruk som utvidet tekstens meningspotensial. I den aktuelle romanen velger Oksanen en litt annerledes, men like effektiv strategi når det gjelder å produsere betydning. De hyppige metaforene er ofret til fordel for en historie som er så vakkert fortalt at hvert ord slutter opp om tekstens viktigste tema: skjønnhetens pris. Lite er overlatt til tilfeldighetene i det som best kan beskrives som en blanding av romantisk krim og familiekrønike. Forfatterens vilje til å sette undertrykte nasjoner på verdenskartet og avkle historiens mørkeste politiske skandaler har ikke bleknet, og det skorter verken på originalitet eller uforutsigbarhet når Oksanen svinger pennen på nytt. Med Hundeparken fortsetter Oksanen veien videre på et forfatterskap av utvalgte bunnsolide utgivelser. Oksanen-fans og nye lesere vil ikke bli skuffet.

  1. Oksanen, Hundeparken, overs. Farbregd (Oslo: Forlaget Oktober, 2020), 43. []