Ivanhoe og bilbomber

Skrevet av

Anna Burns
Melkemannen
Oversatt av Kirsti Vogt
365 sider
Forlaget Oktober

Når man ser til Nord-Irlands nyere historie, står konflikten om nasjonal tilhørighet sterkt. Landet nektet i 1922 å la seg innlemme i den irske fristaten. Siden dette har indre konflikt og maktkamp kulminert. Den konfesjonelle tilhørigheten utgjør den tydeligste markøren i Nord-Irlands innbyrdes stridighet.

Bakteppet for den nordirske forfatteren Anna Burns’ The Milkman (2018) er det som på engelsk kalles «The Troubles». Dette var en periode som strakk seg over 29 år, fra 1968, og som var den mest intense fasen av Nord-Irlands indre konflikt mellom katolikker og protestanter. Paramilitære grupperinger var vanlig i befolkningen under «The Troubles», samt terrorhandlinger og vold. Mange liv gikk tapt i perioden. 
Burns har tidligere gitt ut to bøker, No Bones (2001) og Little Constructions (2007). For The Milkman har hun vunnet flere priser, blant annet den prestisjetunge Bookerprisen i 2018. Boken kan sies å være Burns store gjennombrudd. Kirsti Vogts norske oversettelse, Melkemannen, ble utgitt tidligere i år.

Med et muntlig men skarpt språk, skildrer Burns det hverdagslige liv for katolsk arbeiderklasse under ekstreme politiske uroligheter på 70-tallet i Nord-Irland. Handlingen foregår i et land og en by som ikke eksplisitt navngis. Det gjør heller ikke befolkningens religiøse tilhørighet. Derimot gis det hint som «riktig religion», «gal religion», «andre siden av veien», «timinuttersområdet» og «landet på andre siden av vannet». Med disse antydningene forventes leseren selv å regne ut det bakenforliggende landskapet. Samtidig skaper hintene et stort rom for utfoldelse. De navnløse markørene i boka retter fokus fra konkrete steder og handlinger over på de effekter undertrykkende makt kan ha på en hvilken som helst samfunnsgruppe. Maktens former er komplekse, den har ikke geografiske eller religiøse grenser. Burns roman er en beretning som peker på maktmisbruk og avmakt, knyttet både til grupper og enkeltindivider. 

Melkemannen er en førstepersonsfortelling, og det kommer tidlig frem at jeg-fortelleren skildrer historien med et tilbakeskuende blikk. Karakterene bærer ingen egne navn, men navngis basert på relasjoner. De er enten noens mor, far, søster, bror, sønn, datter, ektefelle, lærer, nabo – og så videre. Det er kanskje bare det som trengs i et samfunn drevet i en politisk furore? I denne bydelen har befolkningen sine roller som skal oppfylles under sosiale konvensjoner, stort sett bestemt av paramilitære, statsfornekterne. Det er ikke rom for å skille seg ut. Da ender man opp i kategorien «utafor-folkeskikken». Her havner også hovedkarakteren, «Jenta-som-går», akkompagnert av blant annet «tablettjente», «atomgutt», «mannen-som-ikke-elsker-noen» og «kvinnene-med-sakene», feministene.

«Jenta-som-går» kalles også for «Mellomsøster». «Mellomsøster» er atten år og bor sammen med sin mor og sine tre yngre søstre. Av de eldre søsknene er noen døde og andre forviste, eller de har giftet seg og flyttet for seg selv. Hennes «kanskje-kjæreste» er bilmekaniker. Hun er forelsket, men holder ham bevisst på avstand fordi hennes mor, som er del av et fellesskap av religiøse og fromme kvinner, maser om at hun må gifte seg. At «kanskje-kjæreste» liker feminine greier som å se på solnedganger og å lage mat, kvinnfolkgreier, har også noe å si.

«Mellomsøster» vil ikke vite om de politiske urolighetene som omgir henne. Hun stenger dem ute ved å lese 1800-talls romaner, ofte mens hun er ute og går. Ivanhoe, Brødrene Karamasov, Tristram Shandy, Forfengelighetens marked og Madame Bovary er eksempler på hennes litterære preferanser. Vanen med å stikke nesen ned i klassikere når hun beveger seg omkring i bydelen, vekker for øvrig paranoia og mistenksomhet i samfunnet: «Jeg visste at ved å lese mens jeg gikk mista jeg den avgjørende kontakten med utviklingen rundt meg og at det ganske riktig var risikabelt […] Å bevisst ikke ville vite var derfor nøyaktig det gå-og-lese handla om». Ved å velge vekk viten om problemene som omgir henne, bryter hun i stor grad med omgivelsens konvensjon, den som tilsier at det politiske problemet er det eneste viktige, og hun fremstår nærmest usolidarisk. Dette slipper «Jenta-som-går» å ta stilling til, helt til den eldre, beryktede, paramilitære toppfiguren Melkemannen fatter sin interesse for henne. Da snus tilværelsen på hode.

Bydelen fortellingen utspiller seg i, florerer av rykter så snart noen bryter med normene – alt fra å se på feil TV- program til å oppsøke sykehus om du blir alvorlig skadet. På sykehuset kan nemlig politiet huke tak i deg og gjøre deg til en informant for «den andre siden», en forbrytelse som straffes med døden. De paramilitære har tatt loven i egne hender, og de har øyne over alt. Hva gjør en ung, uerfaren jente når en av disse som utøver loven, den mest beryktede paramilitære av dem alle, innleder en seksuell rovjakt på henne? Hvem kan hun vende seg til når ryktene spres om at hun er Melkemannens elskerinne, han som vet alt om henne og ymter frempå om bilbomber og hennes «kanskje-kjæreste» i en og samme setning? Mellom linjene er Melkemannen tydelig på at han tar det han vil ha, og at hun skal bli hans. Men hun har ikke noe ønske om å bli en del av hans verden eller være hans eiendel, en såkalt «groupiekvinne»: «Når det gjaldt groupiekvinnen, var det altså den høyt verdsatte posisjonen som den mannens utvalgte kvinne som representerte virkelig måloppnåelse for henne». Her oppnås altså status gjennom mannen alene, og desto mer tøff og farlig han er, desto høyere er trofeets, altså kvinnens, verdi.

Frykten strammer grepet om «Jenta-som-går». Hun er klemt mellom blikkene til bydelens religiøse og fromme kvinner, den opposisjonelle motstandsgruppen, statens institusjonaliserte spioner og det mistroiske nærmiljøet hun bor i. Dermed gjør hun det eneste hun kan – lukker seg inn i seg selv, alene med angsten. Den rådende mentaliteten blir likevel gjennomgående illustrert med en ufarliggjørende letthet og makeløs galgenhumor som strengt tatt er nødvendig for å komme seg helskinnet gjennom denne boka: 

Det finnes folk datter […], folk med mye bedre grunn til psykologisker […]. Og så var mamma i gang med oppad-og-fremad-preiket igjen, med sitt hierarki for lidelse: de som hadde lov til å lide; de som hadde lov til det men feilte stygt ved å trekke kvota si ut i tid; de som i likhet med pappa var urettmessige oppkomlinger som stjal retten til å lide fra noen andre. 

Denne tragikomiske skildringen av depresjon peker på inngrodde tankemønstre om individuell egenverdi som kan oppspores i det kollektivistiske arbeiderklassemiljøet boka skildrer, under det den unge kvinnen kaller for «det hatefulle syttitallet».

Melkemannen er en beretning om et hverdagsliv som er gjennomsyret av politisk konflikt, mistillit, makt og avmakt. Den forteller om kamp mot undertrykkelse fra et samlet fellesskap og på det individuelle plan mot fellesskapet. Fortelleren åpner for at leseren får delta i den opposisjonelle enklaven disse livene utspiller seg i, og viser hvordan de paramilitære som utkjemper en kamp mot undertrykkelse, selv opprettholder undertrykkelsen innad. Dette er et grep som er i tråd med hennes gjennomgående frykt for å stikke seg ut. Å bryte rådende konvensjoner i fornekterdiskursen og dermed havne i «utafor-folkeskikken»- kategorien:

Selv om jeg er i mindretall med lese-og-gå, sa jeg, så betyr ikke det at jeg tar feil. Hva om et menneske som var tilregnelig, lengstevenninne, mot et helt bakteppe, en gruppetenkning, som ikke var tilregnelig, da ville det mennesket antakelig bli betrakta som gal av den kollektive bevisstheten – men ville vedkommende være gal? Ja, sa venninne, hvis han eller hun holdt fast på sin versjon av livet mot de samla oddsene fra en verden som var imot dem. 

Blir det for mange som er «utafor-folkeskikken», oppstår det problemer i forbindelse med den sterke maktstrukturen og i utøvelsen av denne. 
Den franske filosofen og idehistorikeren Michel Foucault tok i stor grad tok for seg begrepet makt, blant annet ved å skrive om de ulike institusjoners disiplinering av kroppen:

Av en formløs deig, en klosset kropp, har man laget den maskin man trengte. Smått om senn har man omformet kroppens holdninger, en velberegnet tvang utøves og gjør seg til herre over hver legemsdel, underlegger seg hele kroppen så den til enhver tid er tjenestevillig1.

Er det ikke nettopp slik den allmenne frykten i Melkemannen opprettholdes, og det statsfornektende, selverklærte maktorgan holder sin bydel i et jerngrep? Tar en utgangspunkt i dette, kan spiralen virke håpløs og mennesket fullstendig blottet for egenvilje. Det utelukker også individenes evne til å reprodusere normen og vedlikeholde det «syttitallshatet» de lever i. Er ikke «Jenta-som-går» en egen aktør i det hele tatt, når hun for eksempel sår tvil om sin fremtid med «kanskje-kjæreste» fordi han liker såkalte kvinnfolkgreier? Og er hun en føyelig masse i fornektermaskineriet, eller utøver hun motmakt?

Den tilbakeskuende fortellerstemmen gir ingen konklusjon, men peker på sin egen manglende erfaring som ung. Jeg vil påstå at det til tross for de grufulle handlingene som utføres i dette dystre miljøet, kan skimtes håp. Håpet finnes i fortellerens refleksjoner og ikke minst i de mange – og sjokkerende – vendingene som forekommer i bokas siste kapitler. Determinerte skjebner frigjøres omkring «Jenta-som-går», og hun oppnår en innsikt og kontakt med seg selv hun aldri ville fått hadde ikke den kalde og fryktinngytende Melkemannen oppsøkt henne.

Anna Burns krever et våkent blikk fra sine lesere når hun på mesterlig vis og med utradisjonell kommasetting vever lange setninger fulle av innskudd og anekdoter inn i et jordnært språk. Språket kan legge realistiske bilder på leserens netthinne. Kirsti Vogts oversettelse presterer å videreformidle dette fortreffelig!

  1. Foucault, Michel. Overvåkning og straff. (Oslo: Gyldendal. 1994) s. 127 []