Annerledes og briljant om sivile i krig

Skrevet av

Agota Kristof
Beviset
Cappelen Damm forlag
190 s.

Da Tvillingenes dagbok i 2019 kom i ny språkutgave, var vi mange som undret oss over hva slags roman dette var. En historisk inspirert fortelling ispedd eventyraktige elementer, eller den faktiske dagboken til to uvanlig intelligente og tilpasningsdyktige barn i et krigsrammet land? Det var i alle fall liten tvil om at en samlet leserskare ble trollbundet av tempo, vendingene og bokas nådeløse blikk på menneskenes overlevelsesevne og tilbøyeligheter i ekstreme situasjoner.

I Kristofs romandebut fra 1986 ble vi introdusert for de to nærmest sammensmeltede, guttungene Claus og Lucas gjennom en synsvinkel plassert i førsteperson flertall. Det krigsrammede landet de lever i og de merksnodige karakterene de omgir seg med, beskrives med deres felles stemme. Tvillingene er tilsynelatende aldri alene, når vi følger dem fra de ankommer en liten grenseby i et krigsherjet land. Det er ikke vanskelig å plassere dem i det vestlige Polen eller Ungarn under andre verdenskrig, selv om hverken krigen eller landet navngis. Dette grepet, at (dag)boken skrives fra et vi-perspektiv gjør det spesielt dramatisk når Tvillingenes dagbok avsluttes med at den ene av brødrene rømmer til nabolandet under krigens siste dager. Og det er nettopp smerten ved splittelsen av de to som løper som en kløft gjennom Beviset: «Jeg hadde en bror. Vi var ett. Nå er han borte», forteller den gjenværende tvillingen noen år etter adskillelsen. Den ordknappe konstateringen summerer opp hele den sinnsstemningen som omslutter oppfølgerromanen, hvor livet ved grensen skildres gjennom den gjenværende tvillingens perspektiv. Det er ikke lenger frykten for soldatene, matmangelen og de mystiske flyktningestrømmene som legger rammene for tilværelsen, men tilblivelsen av et autoritært og diktatorisk regime. Makthaverne omtales gjennomgående som «de», eller «utlendingene». Gjennom et knippe handlingstette og tidvis rystende scener, som avveksles av korte betraktninger om årstidene, følger vi Lucas intense søken etter menneskelig nærvær, tilgang på informasjon og faste holdepunkter i en tilværelse som er preget av store omveltninger for ham, landsbyen og storsamfunnet.

Beviset er konstruert rundt Lucas flere tiår lange forsøk på å skape seg et liv med tilgang til det vi anser som normale goder: fiksjonsfortellinger og hverdagslig samvær. Vi møter den stadig sykere sognepresten. En mann med syndige tilbøyeligheter som blir inngående skildret i Tvillingenes dagbok, men som Lucas velger å lage middag til og spille sjakk med. Etter dette kveldsritualet tilbringer den unge mannen mye tid på landsbyens kroer og kafeer. Han drikker, spiller munnspill og forfølger bibliotekaren Clara, hvis hår ble grått over natten da «de» henrettet ektemannen hennes. I den nitide kampen for å finne en ulovlig bok, gir ikke Lucas opp håpet om at bibliotekaren er nøkkelen. Selv ikke når jakten går på bekostning av hans evne til å ta vare på den incestrammede Yasmine og hennes forkrøplede sønn Mathias. Persongalleriet er rikt, men blottet for personskildringer som lar oss sortere hver enkelt som gode, onde, snille eller slemme. Ingen av karakterene i Beviset fremstår endimensjonale.

Leser vi Beviset eller Tvillingenes dagbok gjennom hverdagens og fredens briller fremstår det som en fortelling med – om ikke utenkelige, så i alle fall påfallende – skremmende og tidvis groteske handlinger og hendelser. Det spesielle ved fortellingen er at Kristof nærmest aldri bruker denne typen adjektiver i den faktiske skildringen av seksuell vold, forræderi, sykdom eller maktovergrep. Egennavn, historiske referanser og adjektivrike skildringer er strippet ned til et minimum. Kanskje kan vi kalle det tvillingenes egen poetikk: «De ordene som går på følelser, er veldig uklare. Det er bedre å unngå å bruke dem, og heller beskrive gjenstander, mennesker og seg selv. Det vil gi en etterrettelig beskrivelse av tingenes tilstand», sier det ene barnet til sin tvillingbror, i den første boka. Dette litterære formgrepet videreføres i bok to og åpner også i Beviset for at leseren må vurdere på egenhånd hvordan skyld og ansvar skal fordeles. Marta Norheim påpeker i sin omtale av romanen, at dette gir enorme muligheter for leseren til selv å rette dom over karakterene.1 Spørsmålet om hva som er godt blir vidåpent fordi karakterenes følelser og beveggrunner nærmest konsekvent ikke skildres. Sjeldent har jeg sett et mer slående eksempel på hvordan det å vise, gjennom scenisk framstilling og knapp dialog, snarere enn å forklare, kan skape nerve og rette søkelyset mot eksistensielle spørsmål.

Til Norheims beskrivelse vil jeg føye til at dette virkemiddelet fungerer spesielt effektivt i en fortelling som tematiserer menneskets livsvilkår i krig og som innbyggere i et diktatur. Hvordan kan vi, som har tilgang på grunnleggende rettigheter og kulturelle goder, stille oss til doms over enkeltmenneskets måter å (over)leve på under helt andre forhold? Det er det åpenbart ikke et enkelt svar på, og kanskje er det nettopp det Kristofs roman inviterer oss til å erkjenne. Og som om det ikke var nok: spørsmålene om godt og ondt, på både indvid-og samfunnsnivå er ikke den eneste besnærende problemstillingen Kristofs roman tematiserer.

Sammenhengen mellom identitet og skrift, og i forlengelsen av det: hva som er sant, løftes nemlig fram gjennom usikkerheten som skapes om fortellerposisjonen i Beviset, og dermed også Tvillingenes dagbok. Sistnevnte roman er det relativt likefrem å lese som den faktiske dagboken tvillingene skriver. De stilanvisningene for skriften som Claus og Lucas foreslår, gjenspeiler tross alt språk og form gjennom hele fortellingen. Men fra hvor fortelles, og eventuelt skrives, teksten i Beviset? Handlingen i romanen kan leses som ett sammenhengende lag gjennom nesten hele boka. Mot slutten skjer det imidlertid en vending som gjør at leseren blir nødt til å vurdere om det finnes ytterligere minst ett lag i teksten: det stedet som Beviset skildres, eller diktes opp fra. Tvilen som sås om hvem som eventuelt fører ordet, og pennen, skaper også uklarhet om flere av karakterenes identitet. På denne måten evner Kristof ikke «bare» å skrive fram en original og til tider eventyraktig fortelling som tematiserer menneskets sjelsevner under et autoritært styresett. Beviset blir en hyllest til skriftkunsten og litteraturen som rom for ettertanke og bearbeidelse av traumer, men også et sted for fiksjon og lek. Tvillingenes trang til å lese, skrive og deres desperasjon utløst av å leve i et samfunn hvor man er frarøvet fri litteratur, fremheves av Kristofs kreative og tvetydige identitetskonstruksjoner. Jeg skal ikke avsløre alle tvetydige elementer i fortellingen. Jeg nøyer meg heller med å legge ut noen agn til lesere som lar seg inspirere til å begynne med Tvillingenes dagbok, eller lese den om igjen. Først og fremst: følg dagboka! Dernest: nærles kapitlet om bestefars grav!

Beviset står seg godt som en isolert fortelling om personlig tap, sorg og savn, gjennom presise og rystende skildringer av å være alene: «Han later trillebåren full av sand (…) tømmer den igjen, og sånn holder han på lenge. Plutselig er det natt, og kulden kommer, og det er ikke et menneske å se der, bare stjernene blinker i sin uendelige ensomhet». Den historiske, men likevel ikke-spesifiserte rammen rundt romanen gir også rom for å betrakte hver enkeltskjebne som små studieobjekter for refleksjon rundt siviles dilemma i krisetider. For min del er det nettopp det, enda mer enn Kristofs kreative lek med fortellerposisjon, som gjør romanen til en viktig beretning om mellomstatlig og mellommenneskelig vold. Den skiller seg ut fordi skildringer av krig så ofte bygges rundt tydelige og skarpe kontraster. Litteraturviteren Sara Cole2 peker på flere motsetningspar som gjør seg gjeldende i krigslitteratur: skillet mellom sivil og stridende er ett eksempel. Skillet mellom fiende og venn er et annet. Populariserte, så vel som kanoniserte verk om krig orienterer seg rundt karakterer som opererer i eller mellom slike ytterpunkter, og ofte ligger synsvinkelen tett på en eller flere karakterer som er tydelig plassert i èn av kategoriene. Agota Kristofs bøker er et ypperlig eksempel på hvordan en kan skrive fram menneskets umenneskelighet ved å bruke krig som ramme, men forkaste de binære motsetningene. Det er kombinasjonen av disse to grepene: en litterær framstilling uten et fastlagt moralunivers og den geografiske stedsløsheten, som gjør Beviset, til en genial og aktuell utgivelse. Og ikke nok med det: fortsettelse følger.

  1. Norheim, Marta. 2020. «I all sin lysende enkelhet». NRK. 15.januar 2020. []
  2. Cole, Sarah. 2009. “People in War”. In: Kate McLoughlin, The Cambridge Companion to War Writing. Cambridge: Cambridge University Press []