Under overflaten

Skrevet av

Deborah Levy

Svømme hjem

Solum Bokvennen, 2019

174 sider

Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Deborah Levys roman Swimming Home utkom opprinnelig i 2011 og ble i sin tid nominert til Man Booker-prisen. Romanen var Levys første utgivelse etter et opphold på nær 15 år, men siden da har det heldigvis ikke vært like stille. Den britiske forfatteren har publisert både et memoar, en novellesamling og to romaner til. Det var imidlertid først i august i år at Svømme hjem forelå i norsk språkdrakt.

Handlingen utspiller seg over en sommer på midten av nittitallet, i en villa i Alpes-Maritimes i Frankrike. Poeten Joe Jacobs, krigsreporteren Isabel, og deres tenåringsdatter Nina ferierer sammen med Laura og Mitchell, et vennepar som de ikke har fryktelig mye til overs for. Vi møter disse feriegjestene mer eller mindre samtidig som de møter Kitty Finch, en nevrotisk og psykisk ustabil botaniker, som en morgen ligger og flyter i svømmebassenget deres. Da Kitty forklarer at hun har tatt feil av utleiedatoene, og alle andre hoteller i nærheten viser seg å være fullbookede, inviterer Isabel henne til å bo med dem. Den påfølgende uken får vi være flue på veggen i den kommende demonteringen av familien Jacobs.

Kitty Finch er ingen fremmed i den lille fjellandsbyen, da hun pleier å låne villaen utenom sesongen. Hun har allerede rukket å gjøre Dr. Madeleine Sheridan i nabohuset til sin fiende, og Jürgen, husbestyreren, til sin beiler. Det kommer raskt for en dag at Kitty er fanatisk besatt av Joe Jacobs, og lever i den tro at diktene han skriver er direkte kommunikasjon med henne: «Diktene til Joe er først og fremst som en samtale med meg. Han skriver om ting jeg ofte tenker på. Vi har nerve-kontakt.» Den egentlige grunnen til at Kitty har kommet til villaen er at hun har skrevet et dikt, «Svømme hjem», som hun ønsker at Joe skal lese.

Selv om mye av handlingen sentrerer rundt Kittys dikt, er det Kitty Finch selv som må sies å være primus motor i denne kortromanen. Ikke bare er det hennes inntog som bokstavelig talt setter romanen i gang; hun viser seg fort å være en manifestasjon av de ulike karakterenes lengsler, eller som Laura beskriver henne: «et vindu som ventet på at man skulle gå inn gjennom det.» For Isabel blir Kitty et vindu ut av et ekteskap med en notorisk utro mann. For Nina blir Kitty en seksuell oppvåkning; et vindu inn i en ny verden. Kitty kan imidlertid ikke sies å være noen hovedkarakter. Av alle vi følger er Kitty den vi vet minst om, og av og til begynner man også å lure på om Kitty i det hele tatt eksisterer – flere av scenene hun opptrer i er så merkelige og drømmeaktige at det kan virke som om hun representerer noe annet, noe underbevisst. Familien Jacobs leier tross alt villaen av en psykoterapeut.

Flere av karakterene kjenner på en eller annen form for avstand, det være seg fra hverandre eller seg selv. Isabels fysiske avstand har over årenes løp distansert henne emosjonelt fra både mann og datter. Joe, på sin side, ble dopet ned med antidepressiva store deler av barndommen og ungdomstiden sin, og har på den måten blitt distansert fra sitt eget liv og sin egen identitet. Tittelen henspiller implisitt på en avstand, en avstand fra det hjemlige og kjente, og et behov for å returnere til det.

Romanen er satt opp nærmest som et teaterstykke, med villaens terrasse og svømmebasseng som et slags tablå, og fortalt episodisk, via flere karakterer. Disse vekslende og korte inntrykkene gjør at det ikke utpeker seg én klar hovedperson, ei heller får vi noe klart grep om de enkelte karakterenes følelsesliv. Som flue på veggen kan vi kun være på én vegg av gangen, og blir vi for eksempel med Nina inn på Kitty Finch sitt rom, så må vi belage oss på at vi ikke får vite hva Isabel eller Joe tar seg fore i mellomtiden. Tiden går, og det blir vår oppgave å forsøke å pusle sammen de forskjellige bruddstykkene av informasjon vi har fått til et helhetlig bilde.

Denne skrapingen på overflaten gjør at handlingen tidvis oppleves som impulsiv og uforutsigbar; vi får bare bli litt kjent med karakterene, som om vi faktisk var i feriehuset sammen med dem, noe som gir romanen et realistisk preg. Andre ganger inviterer denne oppstykkede fortellermåten oss inn i historien, da vi fra tid til annen vet mer enn karakterene selv. Historien er fortalt mer eller mindre kronologisk, men den er ikke en fullstendig gjengivelse av det som skjer. Det er mange hull i tidslinjen vi aldri vil få tettet, og mye som kun kan leses mellom linjene. Det totale inntrykket man blir sittende igjen med er hvor lite man i grunn kan vite om andre mennesker, og hva som rører seg under overflaten.

Med Svømme hjem har Deborah Levy skrevet et lettlest page-turner, som samtidig er fylt til randen med koder og hemmeligheter en kan fordype seg i. Det er en bok om det usagte, om lengsler, om ensomhet og om vår egen sårbarhet. Likevel er den ikke helt uten svakheter. Levy har selv sagt at grunnen til at flere forlag avslo denne boken var at hun skrev «for litterært», og det er ikke umulig å se hva denne kritikken kan bunne i. Noen av passasjene i romanen kan fremstå nokså kvasi-poetiske, som når Joe funderer over hva et svømmebasseng er: «Et svømmebasseng var bare et hull i bakken. En grav fylt av vann.» Det er vanskelig å vite om dette utspillets Gerard Wayesque kvalitet er noe som bør tilskrives forfatteren eller oversetteren – noen ting blir tross alt litt mer glam på engelsk (jamfør My Chemical Romance sin suksess). Uavhengig av dette bærer språket likevel preg av å være oversatt. Det blir tidvis litt for omstendelig og kronglete, og det er flere fraser og uttrykk som fremstår nokså anglifiserte. Med det sagt er det en liten pris å betale for en oppslukende leseropplevelse, som utvilsomt inviterer til gjenlesing i fremtiden.