Misnøyens manifest

Skrevet av

Simon Strauss
Syv Netter
Pelikanen, 2018
124 sider
Oversatt av Gina Tandberg

Hovedkarakteren, bare kalt S., i Simon Strauss roman Syv Netter kan til tider være vanskelig å svelge. I åpningskapittelet møter vi ham i angst for fremtiden. Han er redd for å ende opp i vanens vrede, med barn, kone og fast ansettelse, uten å ha gjennomgått en manndomsprøve. Han er nostalgisk og misantropisk, dømt til å leve et meningsløst liv på grunn av sine privilegier. I møte med en fremmed får han i oppgave å utføre de syv dødssyndene i løpet av syv dager, og å skrive syv sider hver kveld om opplevelsen. Dette er hans oppgjør mot det moderne samfunnet, og ingen som er fornøyde, lykkelige eller ufeilbarlige unnslipper hans irriterte blikk.

I en tid der begrepet «manifest» fører med seg dårlige assossiasjoner, bruker Strauss romanens struktur på en ny og interessant måte for å levere sitt ønske om en «ny sanselighet». Hoveddelen av romanen er de syv tekstene S. skriver basert på synden han har blitt utsatt for den kvelden. Ved å la seg selv gå utenfor borgerskapets rasjonelle normer får han på nytt tilgang til følelsene sine:

Jeg drømmer om en lang trapp som fører opp til et atskilt rom. Adgang er forbeholdt de som gjør feil, som går omveier og tør å ta sjanser. […] Et sted der blikk fylles av forventning, istedenfor å streife hverandre i trøtt skepsis. Der troen på det naive ikke er flaut: Suveren er den som besitter den sterkeste fantasien, ikke det skarpeste intellektet.

Selv om koblingen til hver dødssynd ikke alltid er like tre ende, klarer han å kommunisere sine romantiske idéer om nærhet, følelser og spontanitet gjennom sitater fra litteraturhistoriens største forfattere, som for eksempel Rilke, Pessoa og Zweig.

Selv med romanens gode språk og flyt (fantastisk oversatt av Gina Tandberg) føles det hele tiden ut som at Strauss er ute etter å provosere. Karakteren hans spiller offerrollen og ser på alle andres valg som et direkte angrep på seg selv:

Det verste er ikke å tape. Det verste er at andre vinner. […] Han er en av de harm- løse barbarene av det tjueførste århundret – han er en superpappa. Med babyen på armen, senkede skuldre, skolissene på Timberlandsene løse, dresskode: ubekymret velstand. At en som ham i det hele tatt får lov til å tippe her.

Hva hadde et manifest vært uten et klart og målrettet prosjekt? Ikke mye. I Syv Netter er målet klart, men S. sin irritasjon føles aldri helt rettferdiggjort. Ved å anklage alle som ikke ser verden på samme måte som ham, blir han vanskelig å sympatisere med og han klarer aldri helt å få meg med på sin side. Strauss har åpenbart skrevet romanen med mye humor, men provosert blir jeg likevel. Nok til at romanen har blitt værende i tankene mine lenge etter at jeg har lagt den fra meg.