Hva skjer når kone og mor bruker all sin tid på å bli noe mer enn kone og mor?

Skrevet av

Kjersti Ericsson

Hun, han og kvinnekampen

Oktober forlag, 2019

231 sider

Jeg spurte ikke hva han ønsket seg av framtida, visste bare at jeg ønsket meg ham. Han tumlet inn i det fordi han tilfeldigvis traff ei jente på fest, og hun nektet å slippe taket.

Slik beskriver jeget starten av forholdet til mannen i hennes liv i Kjersti Ericsson nyeste roman, Hun, han og kvinnekampen. Romanen utforsker forholdet mellom hun og han i en tid da hun først og fremst var kvinnesaksforkjemper.

Hun ville ha ham, og hun fikk ham. Men etterhvert som de blir sammen, endres drømmen fra bare å være sammen med ham til noe annet, nemlig kvinnefrigjøringen: «På et eller annet tidspunkt begynte vi å skaffe oss planer, leilighet, familieøkonomi og matbudsjett, tenke på barn. Og jeg skiftet fra en utopi til en annen: kvinnefrigjøring». Det ingen av dem visste var at omveltningen som var på trappene i Norge endret samfunnet raskere enn noen kunne ane.

Hans historie

Leseren møter mannen hennes først som en yngre mann hun finner igjen på et bilde i en skuff i deres tomme hus. Det er fra før de ble samboere, og før kvinnefrigjøringen. Nå er hun eldre, og nysgjerrig på hvordan det var for han å være en del av det hele. Hadde hun dratt han gjennom det uten hensyn? Fikk han det livet han hadde sett for seg?

    Bokas innledende sider fremstår som et langt «stille etter stormen»-øyeblikk der den eldre navnløse hovedpersonen kan puste ut og vurdere valgene som ble tatt i kvinnekampens hete på 70-tallet. Dette øyeblikket blir fortellersituasjonen, og tar med leseren på en reise fra en barndom på 50-tallet, gjennom ungdomstiden, til første gangen hun smakte posepotetmos, og gjennom kvinnekampen på 70-tallet, frem til vi igjen er i fortellerens tilbakeskuende refleksjoner. Jeget forteller historien om først og fremst å være kvinnesaksforkjemper, dernest datter, mor, og ektefelle. 

   I skrivende stund er det fokus på alt det ikke ble tid til den gangen. Da særlig mannens side av fortellingen, han som brått ble både motstander («vedlikeholdsarbeider for patriarkatet») og ektemann og livspartner. Jeget ønsker å flette inn hans historie med hennes: «jeg låner han stemmen min, og bit for bit limer jeg hans del av fortellinga inn i min egen, slik jeg tror at det kanskje var». I utgangspunktet et spennende prosjekt. Hvordan var det for mannen å få samlivet bombardert av flygeblader og diskusjoner om kvinnesaken? Hvordan var det å uten forvarsel måtte skifte bleier, dele på matlagingen og ta husvasken annenhver gang?

Vi får dessverre aldri svar på disse spørsmålene, for vi har ikke riktig tilgang på hans tanker. Jeget låner han stemmen sin og dermed blir alt farget av hennes blikk, og hans historie blir noe utroverdig. For eksempel frykten hans for kvinnegruppas blikk inn i deres privatliv:

«Men mest skremte det ham at kvinnegruppa fikk henne til å se på ham med et blikk som ikke bare var hennes, men også blikket til andre kvinner. Det blikket var som et innbrudd. Fremmede rotet i sakene deres. Det skulle være de to, bare de to. Nå trampet et helt 8.mars tog inn i stua deres»

skriver fortellerstemmen fra hans ståsted. Gjemmer hun seg bak lånet av stemmen hans for å kunne kritisere seg selv, eller tror hun virkelig det var slik han tenkte? 

Det kunne vært interessant om det fantes mer dialog mellom han og henne. Men kanskje er det nettopp det som er et av Ericssons poenger. Forsøket på å blande historie kommer kanskje for sent, og kanskje var det umulig da samlivet pågikk. Om dette er tilfellet viser romanen hva som har blitt ofret, både fra han og fra henne for å oppnå kvinnefrigjøringen. 

Familiens historie

Familiebakgrunnen til jeget blir en fin kontrast til det mer moderne livet, moren blir skildret på en nær måte. Men det er helt åpenbart at moren kommer fra en annen tid og et annet liv. Jeget forteller om morgener der mor stod opp grytidlig i et iskaldt hus. Hun skulle fyre opp før mannen stod opp for å gå på jobb. Arbeidet hennes var Hjemmet. Faren derimot talte penger og var på arbeidet. Barna stod opp etter faren hadde dratt, når huset var blitt godt og varmt. Når far hadde hatt en dårlig dag på jobb måtte mor jobbe ekstra for at far skulle bli i bedre humør.

Om forholdet mellom dem skriver Ericsson: «hun skulle sørge for balansen i livet hans». Kursiveringen tyder på at dette ikke bare var jegets mor sin oppgave, men alle gifte kvinner som sådan. Med et enkelt grep generaliserer Ericsson fra det partikulære til det generelle, og boka leverer det tittelen lover.

Jegets barn blir oppdratt på en radikalt annerledes måte. Her skal både han og hun arbeide og gjøre husstell og skifte bleier. Men dette skjer i et samfunn som åpenbart ikke er strukturert til en slik fordeling. Jeget går jevnlig i en kvinnegruppe som arbeider for at samfunnet skal legges til rette for likestilling, eller sagt med 70-tallets språk: bekjempe patriarkatet. Fortellingene som dukker opp her er både overraskende, triste og til tider morsomme, som aksjonen de planlegger mot luksusskatt på bind. Eller den stakkars moren som måtte vente i timevis på bussen fordi ingen av bussene hadde plass til barnevognen hennes. Da hun ringte selskapet og klaget fikk hun beskjed om å unngå å ta buss på travle tidspunkter. 

Ettersom samfunnet ikke er tilrettelagt for to foreldre i arbeid, blir jegets barn oppdratt med foreldre som passer på ungene på skift mellom alle gjøremål. Fordi mannen i paret hadde jobb kvalifiserte de seg ikke til å få barnehageplass, og barna blir med det etterlatt til ulike dagmammaer og hevet med i vogna når løpesedler skal deles ut. Samtidig hviler et press fra moren til jeget om at hun skal være noe annet: «Denne vesle bevegelsen til ei hånd som var ru og rød etter årtier med oppvaskvann, skulle ha makt til å tvinge meg til å bli den kvinnen hun alltid hadde drømt om å være». En observasjon som lyder som et ekko av Beauvoirs «man fødes ikke som kvinne, man blir det».  

Det travle livet fører til posesupper og nyvinningen posepotetmos, og skitne gulv og vinduer. Som kontrast ser jeget på sine eldre dager døtrene lage potetmos på gammelemåten, «som om det var en delikatesse». Både den eldre og yngre generasjonen lever ulikt fra jegets generasjon, som kanskje har brukt minst tid til matlaging og familiekos. Den store forskjellen er at det som var et nødvendig arbeid for hennes mors generasjon har blitt en frivillig luksus for den yngre generasjonen.

Hennes historie

På samme måte som livet fyker forbi jeget, fyker sidene avgårde i denne romanen. Det er mye luft på sidene, og jeg sitter igjen med en følelse av å bli snytt for å bli kjent med «han». Det jeg derimot har blitt kjent med er intensiteten i kvinnefrigjøringen, og hvor kort tid det egentlig gikk fra kjønnsdelte skolegårder til Norges første kvinnelige statsminister. Og når det har gått så kort tid ble det heller ikke tid til å bli kjent med han, verken for jeget eller leseren.

Når de navnløse personene blir karikaturer av seg selv, er det vanskelig å koble seg på emosjonelt. De blir stilt opp som symboler ved å bli redusert til han og henne, fortalt i et bestemt og nærmest konstaterende språk, som nekter leseren tilgang på det partikulære i deres forhold. Likevel er det noe rørende ved det bastante og samtidig tilbakeskuende og forsøksvis reflekterende språket. Det vitner om nyansene som har gått tapt i kampens hete, sammen med evnen til å være raus og kjærlig mot den man skulle oppleve livet sammen med, fordi han blir noe giftig og et symbol på det du må kjempe mot.

Romanen Hun, han og kvinnekampen gir en interessant skildring av kvinnekampen, men innfrir ikke helt forventningene om også å fortelle hans historie. Det er og forblir hennes historie, og slik må det kanskje også være.