Mistroens skjerpende blikk

Skrevet av


Siri Hustvedt
Minner om fremtiden
Aschehoug, 2019
352 sider
Oversatt av Bodil Engen

«Hvis du er en slik leser som elsker erindringer fylt med usannsynlig spesifikke minner, har jeg følgende å si: forfattere som påberoper seg å huske de stekte potetene sine med fullkommen nøyaktighet flere tiår senere, er ikke til å stole på.»

Det skriver Minner om fremtidens forteller som kaller seg S.H. Vår forteller påberoper seg følgelig ikke å huske de stekte potetene sine. I stedet tviler hun på sitt eget minne, og undrer over hvor erindringen tar slutt og det oppdiktede begynner. Som et ekko av Siri Hustvedts øvrige forfatterskap sirkler hennes siste bok rundt temaer som hukommelsens upålitelighet; maktforhold, og patriarkatets dominans og voldelighet; persepsjon og tolkningens flyktighet, og de tvetydige grensene mellom kropp og sinn. Også sex, kjærlighet, vennskap, sult og raseri er sentralt.

I Minner om fremtiden lever det unge og det gamle mennesket side ved side, i det S.H. kaller «erindringens vaklende sannheter». Året er 2017, og i forbindelse med at S.H. sin demente mor skal flytte til en mindre leilighet, finner S.H. den gamle notatboken sin fra året hun flyttet til New York som 23-åring på slutten av 70-tallet. Gjennom notatene følger vi den nyinnflyttede jenta som på den tiden ble kalt Minnesota; hennes refleksjoner, opplevelser og tekster. «Minnesotas» nedtegnelser, hennes skjønnlitterære forsøk og den eldre S.H.s refleksjoner skaper et kor av stemmer, som gir leseren ulike innfallsvinkler. På postmoderne vis knyttes initialene S.H. raskt til forfatteren av boken og den populære detektivfiguren Sherlock Holmes. Bokens mysterier, kan man kanskje si, er fremtiden, erindringen, og historiefortellingen, som alle tre fremstår som ustabile fiksjoner. For i motsetning til Sherlock Holmes, som alltid ledes mot en oppklaring, gir ikke Hustvedt noen tilfredsstillende svar: Det er ikke bare én historie som bærer på sannheten. Det virker snarere som om de ulike tolkningene gir langt mer mening samlet, enn noen av dem gjør enkeltvis. Detektivens, eller kanskje forfatterens, jobb synes å vise at hva som er «sannheten» er avhengig av omstendigheter og synsvinkel. Den unge S.H. sitt syn på fremtiden, og den eldre S.H. sitt tilbakeskuende blikk på denne unge kvinnen, problematiserer historienes objektivitet, ettersom hukommelsen er upålitelig – refleksjoner boken forøvrig også eksplisitt setter ord på.

Boken går langt i å beskrive hvordan minnet har innvirkning på livene vi lever; hvordan vi forstår oss selv og hvordan vi forstår verden rundt oss. Det klareste eksempelet på dette er kanskje voldtektsforsøket som finner sted i boken, og som bringer på bane en hel del spørsmål som har gjort seg spesielt gjeldende etter #metoo-bevegelsen. I saker om trakassering og voldtekt er det ikke bare ord mot ord, men også minne mot minne. Men fordi det er vanskelig å slå fast nøyaktig hva som kan ha skjedd, ser vi stadig at spørsmålet handler om fortellerstemmen vekker tillit eller ikke, og om fremstillingen virker rimelig. I Hustvedts roman blir stadig minnet om at det ikke er kvinnen som har gått seirende ut i et slikt bilde.

På vaklende grunn

Det finnes personer S.H. møter i romanen som man selv har møtt på som typer, slik også S.H. møter dem som typer: Menn som ser på brystene dine i stedet for å se deg i ansiktet; menn som roper etter deg på gaten; menn som tror en drink er en billett til køys; menn som nedlatende forklarer deg ting du allerede vet; kaller deg for «kjære» – eller den mannlige læreren som ikke tror at den unge S.H., men den begavede legefaren har skrevet den innleverte skolestilen hennes. Denne typen menn gis stor plass i S.H. sin fortelling, og gjør Minner om  fremtiden til en sterk feministisk roman. Til tider kan bokens feministiske  perspektiver dog bli noe insisterende og på grensen til trettende.

I spissen for bokens feminisme følger vi den dadaistiske kunstneren og baronessen Elsa Hildegard von Freytag-Loringhoven (1874–1927) – kunstneren bak det berømte Fountain, som Marcel Duchamp tok æren for etter hennes død. I romanen blir baronessen von Freytag-Loringhoven ansiktet på en kvinne som er ført bak lyset, og Marcel Duchamp blir ansiktet på mannen som forandret kunsthistorien. En kunsthistorie som kanskje like gjerne kunne ha sett helt annerledes ut, dersom alle delene av historien hadde blitt fortalt, og ikke én hadde fått makten og tilliten til å ta monopol på den. «Alt avhenger av hvordan vi leser verden,» skriver S.H: «enda feilleser vi den stadig. Jeg tror slike feillesninger ofte henger sammen med det vi har utelatt, det vi har glemt» (side 242). Det tvilsomme minnet knyttes sådan ikke bare til enkeltmenneskets minner, men også til det kollektive minnet. Som Hustvedt selv har uttalt i et intervju er det noen ganger relevant hvem som får æren, og hvilke historier som kommer frem i lyset.

Naturvitenskap og humaniora

De siste årene har Hustvedt fått anerkjennelse i akademiske kretser som strekker seg langt ut over det litterære miljøet i New York, med essays og romaner som omhandler psykoanalyse, nevrovitenskap, naturvitenskap, medisin, kunsthistorie og filosofi. Også hennes siste roman synes å forsøke å bygge en bro mellom naturvitenskapen og humaniora, og området som ligger mellom jeg-et og vi-et. Ulike motiver vever seg i hverandre gjennom romanen, og driver den memorerende snart hit, snart dit. I en scene i boken diskuterer den unge S.H. iherdig med en eldre, mannlig professor om hvordan det kartesianske skillet mellom kropp og sjel ikke tar for seg menneskets samspill med våre handlinger og omgivelser. «Tror du virkelig det finnes et ‘jeg’ uten et ‘du’?» roper den unge S.H. til den eldre filosofen: «Tror du sinnet ditt kunne eksistere uten kroppen din, eller uten andres kropper og andres sinn?». Her tegnes et klassisk skille opp: Mannen er rasjonell og tenkende; kvinnen er kropp og følelser. Som en motvekt til den rasjonalistiske filosofien får S.H. kjennskap med et kvinnefellesskap som «tror på den gamle økologien, på harmoni og helbredelse». Disse såkalte heksene holder fast på «sannheter det er umulig for individet alene å finne frem til, sannheter som blir mulige bare mellom oss». S.H. tilslutter seg aldri heksenes kamp mot patriarkatet, men hun avviser dem heller ikke. Hustvedt selv har beskrevet seg som en som står midt i denne kløften mellom humaniora og naturvitenskap og roper til motstanderne på hver side.

Med denne boken får man et nært inntrykk av hvordan denne kløften kan oppstå i et vanlig liv. Det gåtefulle forholdet mellom kropp og sinn er omsider ikke er et spørsmål forbeholdt tåkefyrster, men noe som angår oss, og som har med livene vi lever å gjøre. Det handler om hvordan historie blir skrevet og senere former oss. Hustvedts vektlegging av historiene som har blitt glemt kan leses som et frigjøringsprosjekt. At romanen understreker muligheten av stabile sannheter, fører ikke nødvendigvis i retning av uforpliktende relativisme. Når bokens forfatter ikke husker de stekte potetene sine ti år senere åpner det kanskje også for en stor frihet, der enhver historie kan tenkes om igjen og fortelles på nye og bedre måter.