Fjortenåringens kvaler

Skrevet av

Tina Åmodt
Doris
Forlaget Oktober, 2018
247 sider

Tittelen på Tina Åmodts siste roman, Doris, viser både til tenåringsjenta det hele handler om, og den overdådige yachten som er kalt opp etter henne. Det er her, på yachten, at romanens handling utspiller seg. Doris’ far har nemlig på impuls bestemt seg for å forlate et større reisefølge. Om han har tenkt til å fortelle Doris’ mor, som er igjen blant følget, hvor han og datteren nå befinner seg, er lenge usikkert. I to døgn er dermed Doris og faren alene på sjøen.

Det er juli 2000, og Doris er orten. Skjønt tenåringsjentas eksistensielle kvaler må kunne sies å være universelle, er det spesi kke tidsbildet romanen skriver frem, imponerende detaljert. Dette fungerer godt, for tenåringsjenta er ingenting om ikke i ett med tiden: Hvite bukser med splitt og bukseskjørt er det neste plagget Doris kan tenke seg, og enda så lite innafor det er å like sangen til den eneste Spice Girlen med solokarriere, spiller hun sporet på Absolute Music 32 igjen og igjen.

Romanens stødige, allvitende forteller vender stadig tilbake til hva det innebærer å være en tenåringsjente, en orten år gammel jente, en niendeklassing, «stygg og deilig, det avhenger av hvem som ser» – enkelte steder i så stor grad at Doris selv blir noe utydelig. Det meste hun foretar seg, skrives inn i en større sammenheng, der hvert plagg hun ifører seg, og hver tanke hun tenker, forklares og oppklares. Fortellerens stemme er insisterende: Slik er det med jenter, døtre, fjortenåringer, som henne. Fortellerens hang til kategorisering og generalisering synes å gå i ett med Doris’ egen verdensanskuelse. Alle hun kjenner fra skolen, deler hun inn i klikker, nærmest som i et amerikansk high school-drama satt til en gjennomsnittlig ungdomsskole i Norge rundt årtusenski et: Her er problemjenter og dansejenter, idrettsjenter og Operasjon Dagsverk-jenter. Hvor Doris selv passer inn, er stadig usikkert, i alle fall ifølge henne selv. I likhet med alle fjorten år gamle jenter, minner fortelleren om, er hennes behov for å bli iakttatt vel så stort som behovet for å holde seg skjult.

Også Roy Arne, Doris’ far, skildres gjennom stadige henvisninger til en mann som ham. En mann som, takket være hardt arbeid og teft for forretninger, er kaptein på havnas flotteste yacht, enda så fattigslige kår han kommer fra. En mann med hår på brystet, men ikke på hodet, og med en gullklump i øret som frisørkona har satt inn. En mann som er redd for å tape ansikt. I tillegg til å være en roman om å være en fjorten år gammel jente, er dermed Doris en roman om å være en fjorten år gammel datter – Roy Arnes fjorten år gamle datter. At det er krevende å være nettopp hans datter, enda så rik han er, er det heller ingen tvil om. Vissheten om at andre alltid vil se henne som hans bortskjemte enebarn, opplever hun tidvis som direkte grusom. (Og, det skal sies: tidvis som litt betryggende).

Verken Doris eller Roy Arne fremstår som spesielt sympatiske. Spesielt Roy Arne, som ikke kan skylde på at han er fjorten, fremstår i stor grad som urimelig og selvsentrert. Like fullt opplever jeg at flere av bokens sterkere partier dreier seg nettopp om relasjonen mellom far og datter. Doris går bevisst inn for å tilpasse seg farens blikk, men da hun i hans øyne fremdeles er et barn, blir hun gang på gang nødt til å skuffe ham. I forholdet til faren ligger Doris’ selvrettferdighet, omsorg og skam side om side. Hennes manglende evne til å sette ord på slike følelser, samt hennes godt innarbeidede – men ikke alltid vellykkede – teknikker for å bevare stemningen dem imellom, vil være gjenkjennelig for mange lesere. Enda så alminnelig en slik dynamikk mellom en far og en tenåringsdatter er, bidrar de vekslende, og ofte såre, følelsene til at Doris fremstår som en mer man- gefasettert karakter enn leseren først kan få inntrykk av.

Romanen forteller om to i utgangspunktet nokså lite bemerkelsesverdige døgn på en yacht en sommer. Ingenting skjellsettende skjer. Likevel opplever Doris det meste nærmest uutholdelig sterkt. Det er lett å føle omsorg for Doris; enhver som en gang har vært fjorten vil kunne relatere til hvor viktig det er å ha en bestevenn, hvor vondt det er å ikke ha det, og hvor uutholdelig det er ikke bare å føle seg ensom, men å bli avslørt som ensom. I ensomheten lengter Doris etter sin 27 år gamle kjæreste, som hun har tru et på Internett, og som hun denne sommeren er villig til å bruke nesten hele mobilsaldoen på. Kanskje vet hun ikke hva det betyr å være forelsket, men fordi hun vil være det, er hun det, og i forelskelsen nner hun også noe annet, noe større: forestillingen om et annet liv, og en ny identitet.

Det skal godt gjøres å skrive en roman om en ortenåring uten å berøre en helt eksistensiell identitetstematikk. Ikke å vite hvem man er, men å forsøke å finne ut av det, ligger i tenåringens ryggmarg. At det hele finner sted på sjøen, der en form for sosial unntakstilstand råder, gjør problemet om mulig mer akutt. Kanskje er det også derfor både Doris og fortelleren lener seg på allerede etablerte fordommer: Generaliseringene gjør det mulig å finne et språk for det Doris vet om seg selv. Doris’ selvforståelse er da også uløselig knyttet sammen med forestillingen om hvordan andre ser henne. Når hun ikke umiddelbart makter å tilpasse seg andres blikk, blir hun vippet ut av balanse.

Enda så ofte Doris selv plasserer andre mennesker i gitte kategorier, blir hun rasende når en litt eldre jente mot slutten av romanen forteller henne om hvordan hun oppfatter Doris, og Doris’ far, og Doris’ kjæreste. Kanskje kan en tolke dette raseriet som et oppgjør med fortellerens allvitende stemme, som stadig bryter inn og minner leseren på at dette øyeblikket i Doris’ liv ikke på noen måte er så viktig som hun selv skal ha det til. Den store kjærligheten er slettes ikke den store kjærligheten, men noe som «en gang skal falme og bli en uvesentlighet, noe jenta kan minnes som et tåpelig bla av en stereotyp, tilfeldig besettelse.» Et slikt raseri er etter min oppfatning helt på sin plass. Når jeg opplever romanen som noe frustrerende, skyldes det jo nettopp fortellerens stadige inngripen.

Når romanen reduserer Doris til en «jente som henne», formidler den at alt henger sammen med alt, men på bekostning av at leseren, som Doris kan føle seg fanget – og i motsetning til Doris, opplever jeg ikke at alt annet er av den største betydning. Romanens sterkeste øyeblikk inntre er da også når dette grepet glipper, når fortelleren slipper kontrollen, og det kommer frem at historien om Doris egentlig er større. Det er når fortelleren nærmest innrømmer at romanen ikke egentlig makter å fange henne, og jeg som leser får fornemmelsen av at Doris eksisterer også utenfor det dømmende, generaliserende blikket, at romanen virkelig blir bra.