Den elendige

Skrevet av

Leïla Slimani

Vuggesang

Cappelen Damm, 2019

203 sider

Oversatt av Thomas Lundbo


I den nylig utgitte Nytten og gleden – fransk litteratur gjennom tusen år fra Universitetsforlaget (2019) kan man lese om en lang og sterk tradisjon av realistisk litteratur som setter sosiale problemer på dagsorden. Det er nok å nevne forfattere som Edouard Louis og Michel Houellebecq for å kunne si at Frankrike fortsatt produserer godt med sivilisasjons-dissekerende romaner av stor internasjonal interesse. Leïla Slimanis roman Chanson douce ble utgitt i Frankrike i 2016, og fikk allerede da oppmerksomhet her hjemme for sitt spenningsfylte, realistiske og politisk illevarslende plott. Nå foreligger den altså på norsk i Thomas Lundbos oversettelse, og med tittelen Vuggesang, der vi kan lese om hvordan den mindre bemidlede barnepiken Louise setter dype spor i det veletablerte middelklassehjemmet hun får innpass i. Handlingen foregår i Paris, nærmere bestemt tiende arrondissement. Det unge paret Myriam og Paul ansetter Louise til å ta seg av barna på dagtid, etter en periode med dalende livsglede hos Myriam som har stelt hjemme siden førstefødte kom. Når hun en dag ved klatrestativet møter en gammel studiekamerat med eget advokatbyrå som tilbyr henne jobb, går hun fra en mistilpasset “hemmafrutilværelse” og over i den heseblesende advokatboblen. Egenomsorgen for barna viker for selvrealiseringen, slik den har gjort for mange karrierekvinner opp gjennom; i dette tilfelle til protester først og fremst fra feministene selv: lærerinnen til datteren og «raddis»-svigermoren.

Louise redder situasjonen med å være dagmammaen sendt fra himmelen. Hun viser seg eksemplarisk fra første stund, ved at hun både vasker og lage mat, i tillegg til å være morsom og kjærlig med barna Mila og Adam. De elsker henne, og det samme gjør Myriam og Paul. Eller rettere sagt; de elsker det hun gjør med hjemmet deres, som før hun kom ikke svarte til bildet de selv hadde malt av to frie, vellykkede, utdannede og kreative unge mennesker med to veloppdragne barn i en liten bygårdsleilighet. Gradvis i boken får vi vite om hovedpersonenes tidligere liv, både Maryam og Paul sin ungdomstid før barna kom, samt Louises bakgrunn og privatliv. Når hun ikke tilbringer dagene hos familien Massé bor hun på en liten, slitt hybel på andre siden av byen, der hun sliter med å betale leia. Gjennom hennes perspektiv får vi innblikk i misèren bak fasaden, der den avdøde mannen har etterlatt henne en solid gjeld, og enedatteren Stephanie er rømt fra morens altoppslukende dagmammaliv. Vi kan gjennom tankerekkene ane et knippe psykiske plager, der hun ris av ensomhet, depresjon og rastløshet som tidvis får henne til å implodere av raseri og fortvilthet. Dog holder hun det godt skjult for andre. Stephanie besitter forøvrig fortellerstemmen gjennom flere kapitler.  Hun minnes bittert barndommen hvor hun ofte ble tilsidesatt til fordel for andre barn. For barna hun passer, her Mila og Adam, er derimot Louise verdens lys. I det hektiske familielivet er Louise umerkelig til stede i alt, og sakte smyger hun seg inn i familiens kjernekraftverk, der hun inviteres med på middag og etterhvert på ferie. Samtidig som at Myriam og Paul blir mer og mer avhengig av omsorgen hun gir, får de en snikende uro over grensene som flyttes i forholdet mellom ansatt og venn.

Smart thriller

Vuggesang har oppbygning som en klassisk kriminalroman, der vi allerede på første side blir presentert for det grusomme klimakset, før størsteparten av boken så går med til å rulle opp forhistorien. Hyppige skift i fortellerstemme og perspektiv gjør at vi får tilgang på samtlige karakterers tanker og følelser i opptakten til katastrofen. Hovedpersonenes emosjonelle “issues” står i sentrum, og disse forfølges som potensielle ledetråder. Mange av disse er eksplisitt forbundet med den sosiale ulikheten som råder innenfor persongalleriet. Som leser kan man tydelig føle på understrømmer av mistillit og «på vakt-het», og den ugne stemninga eksisterer både oppe i dagen og mellom linjene. Det eksplisitte klasseaspektet er til tider (over)tydelig. Gapet mellom Louises’ og hennes herskaps verden viser seg overalt i plottet, der ulike former for kapital blir synlig tematisert – det være seg økonomi, stil, kulturelle referanser eller juridisk hjelp. Samtidig får man inntrykk av at boken vil vise til noe mer – en uartikulert og, ikke minst, umålbar faktor som infiltrerer den skjebnesvangre konflikten. «Hvem er egentlig Louise?», er det mange som spør seg over lang tid. Dog oppleves balansen mellom det sosiologiske og det psykologiske perspektivet på hovedpersonenes motiver litt uforløst, der det første på en måte punkterer det andre. Kjønnstematikken er mer intrikat skissert opp, der romanen setter nye ord på noen gamle konflikter. Særlig Myriams tankerekker om spenningene mellom de ulike kvinnerollene, og spørsmålet om det å få eller ikke å få (og det å fikse å få) barn, som ikke bart kan reduseres til sosiale faktorer, men som også handler om mer svevende ting som livsfilosofi, slump, tid og sted.

Apropos lite mellom linjene: det overtydelige temaet gjenspeiles i språket, der tankereferatene noen steder kan sies å inneholde språklige klisjeer. Dette kan i noen tilfeller tilskrives oversettelsen, men det er også nærliggende å tro at originalteksten etterstreber en enkel prosaisk stil, ispedd ord og vendinger som er ment å henge i luften, og som skal fungere som hint (jeg tar meg selv flere ganger i å tenke «jada, jeg skjønner»). Den litt stakkato lesningen veies derimot opp av noen svært smidige perspektivskift i fortellerstemmen, som virkelig får en til å undres over hvordan to personer kan oppleve en scene så forskjellig.

Mistenksomhet i n-te potens

Forfatteren høster mye ros for bøkene sine internasjonalt, og hun har mottatt den prestisjetunge Goncourtprisen i hjemlandet. Vuggesang er en god og viktig bok som setter søkelyset på en stadig hemmende sosial lagdeling, en stadig virkende utbytting, og «skodder» mellom mennesker fra ulike samfunnsgrupper. Dog får jeg – med hodet for tiden begravd i litteraturvitenskapen – følelsen av at det kanskje blir litt for lett. Det overtydelige sjangerspillet med den akademisk laverestående krimsjangeren og den intellektuelle romanen fungerer i seg selv godt som raffinert, «kitsch» formgrep. Dog oppleves det hele litt for kitsch når innholdet, på overdramatiserende, nærmest belærende vis, spiller på det velkjente motivet  om kampen for tilværelsen. Mye av krimmens kime ligger i det sosiale og politiske, og dette overdramatiseres i språket. Jeg merker at jeg kunne ønsket meg en mer subtil tilnærming til særlig Louises konflikt, der det ikke-deduserbare, psykologisk tilfeldige får større plass, og de sosiale årsaksfaktorene som klasse og stand blir tonet ned eller gjort mer implisitte. Men kanskje er det akkurat en slik eksplisitt deduserende effekt forfatteren vil frembringe, der det ikke skal sås noen tvil om hvorfor hovedpersonen føler dét og dét, da samfunnet har stilt henne i den og den situasjonen. Boken får meg i alle fall til å tenke på dagens diskusjon innenfor litteraturvitenskapen om såkalt postkritikk og mistenksom lesning. Er jeg slave av en innprentet akademisk motstand mot det åpenbart politisk problematiske, som her er representert ved klassetematikken? Mitt ønske om en mer latent samfunnskritisk tone i boken kan tyde på dette. Og kanskje er det nettopp dette forfatteren ønsker å pirke borti. Kanskje er det i våre dager riktig å gjøre det lett, for på den måten å gjøre det vanskelig, for i det hele tatt å få sagt noe viktig. Uansett er Vuggesang en fascinerende roman, der gamle og nye sosialpolitiske konflikter iscenesettes i et moderne, klaustrofobisk kammerspill, i en jagende thriller-form.