Erik Skjerveland: «En lue»

Essay Skrevet av

Jeg har en blå lue, uten dusk, med en grønn stripe. Jeg fikk den da jeg var 12-13 år i forbindelse med en speiderleir på Lindesnes. Medlemmene i hver speidertropp fikk utlevert hver sin blå lue med en egen fargestripe på. En tropp hadde rød stripe, en annen hadde gul stripe, min tropp hadde grønn stripe. Grønt er, tilfeldigvis, også min favorittfarge. Denne luen har lært meg noe viktig. Jeg har hatt den i over 40 år, men den har ikke falmet – i motsetning til meg selv. Den har heller ikke krympet noe særlig og kan derfor ikke være laget av ull eller bomull. Det eneste som har skjedd med den er at den er blitt litt slappere i formen samt litt frynsete og nuppete i kantene. Slikt hender oss alle. Den ser ut som den er maskinstrikket og den har ikke gått opp i sømmene selv om den er maskinvasket utallige ganger. Luen er, etter mer enn 40 år, fremdeles brukbar. Og jeg bruker den ogs

Hvorfor er ikke alle luer som denne luen?

En stor del av dagens varer ikke er laget for å vare. Dagens varer er kortvarige. Dagens varer er kortbruksvarer som skal brukes opp fortest mulig, slik at en kan produsere, selge og kjøpe nye. Produsentene kunne selvsagt laget produkter av bedre kvalitet – de kunne laget varer som varte. De kunne laget langbruksvarer, slik som luen min. Hvorfor gjør de ikke det? Sannsynligvis fordi de vil tjene mest mulig på kortest mulig tid. Da gjelder det å lage kortbruksvarer. Best er det å importere langreiste kortbruksvarer fra Kina og lignende lavkostland. Langvarige varer er laget av bedre, og dermed dyrere, materialer og tar gjerne lengre tid å produsere enn de nest og tredje beste varene. Ikke minst gjelder dette kortreiste varer laget i Norge, der lønnsnivået er høyt og arbeidstakernes rettigheter er mange. Tid er penger og fortjenesten kommer langsommere med en kortreist langbruksvare. Langbruksvarer gir ikke en like rask gevinst som kortbruksvarer. I våre dager er en vare som varer er en dårlig handelsvare. Merkelig nok.

Opprinnelig var handelsvarer varer som varte. . Dette er også grunnen til at gull ble tatt i bruk som handelsvare. Gull har en uslåelig holdbarhet. Gull ruster ikke, slik andre metaller gjør, og det tåler både fukt og varme. Det samme gjelder sølv. Gull og sølv har en lang historie som handelsvare. Norske mynter var opprinnelig laget av sølv og gull. Mest vanlig var det med sølvmynter. Mengden av sølv i hver mynt avgjorde verdien på mynten. Derfor var 5-kronemynter tyngre enn 1-kronemynter. Etter hvert har Norges Bank, sammen med resten av verdens banker, funnet ut at de kan spare utgifter ved å bytte ut sølvet i myntene med billigere, mer kortvarige metaller. Sølvmyntene ble etter hvert tynnet ut med både kobber, sink og nikkel. En norsk kronemynt er i dag laget av nysølv. Det lyder jo flott. Men ikke alt som lyder flott er sølv. Nysølv inneholder ikke sølv, men er en legering av kobber, sink og nikkel. Aluminium brukes også. Det finnes ikke et milligram sølv i nysølv. Det eneste som er igjen av sølvet i myntene er selve ordet. I Store norsk leksikon kan vi lese om andre betegnelser på nysølv som «alfenid, alpakka, argentan, kinasølv, pakfong og paithung.»  Myntenes reelle verdi, som edelmetall, har minket kraftig. Akkurat som varenes kvalitet. Etter hvert ble også nysølvet erstattet av et enda rimeligere materiale, nemlig papir. Og fra nysølv og papir går nå utviklingen, via magnetstriper på plastkort, til usynlige bits og bytes som ligger på bankenes datamaskiner, harddisker og nettverk i de digitale skyene.

Nei, det er ikke noe galt med kortbruksvarer i og for seg. Noen varer er jo, per definisjon, kortbruksvarer, som f.eks. mat, drikke, dopapir og fyrverkeri. Noen varer er i sin natur av begrenset varighet. Store norsk leksikon kaller slike ekte kortbruksvarer for konsumvarer: «Konsumvarer, forbruksvarer, varer som skal forbrukes innen kort tid, i motsetning til «varige forbruksvarer» som møbler, kjøkkenmaskiner og liknende.» Ta for eksempel en bolig. En bolig er vel selve innbegrepet på en «varig forbruksvare.» Selv bor jeg i et gammelt jærhus bygget på midten av 1800-tallet. Veggene er av massivt tømmer, såkalt kjerneved, også kalt malmved eller al. Og det gjelder ikke bare ytterveggene, innerveggene er av det samme massive tømmeret som ytterveggene. Hver bidige tømmerstokk i hver eneste vegg er fra 7-8 cm tjukk og skåret fra den midterste kjernen i treet. Kjerneved. Kjerneveden er meget hard og holdbar. Dette visste folk før i tiden og de benyttet kjerneved når de bygget hus for at husene skulle vare.

Den eldste delen av dette gamle jærhuset er fra ca. 1840. Det er iallfall da det ble satt opp på Godeset i Stavanger. Men huset ble faktisk flyttet dit fra Tananger, en gang i tiden. For det er en annen ting: Gamle tømmerhus kunne tas fra hverandre og flyttes på enkelt vis. De er satt sammen uten bruk av spiker, men ved bruk av lafting og trenagler – såkalte «dømlinger». (Jeg antar det er derfor huset knirker som et skip nå det blåser som verst ute.) Det var bare å notere et nummer på hver tømmerstokk, som anga hvor i huset det hørte til, laste tømmerstokkene opp på en vogn og kjøre dit hvor en ville sette det opp igjen. Slikt kalles ikke forbruk, men gjenbruk. Ikke bruk og kast, men bruk og bevar.

Hus bygget i 2017 er av en helt annen kvalitet enn hus byget i 1840, på godt og vondt. Uten å ta stilling til om denne utviklingen er mest god eller vond, så avspeiler den en generell tendens i samfunnet under markedsøkonomien. En tendens preget av å endre produksjonen ved å bytte ut langvarige, og dermed kostbare, materialer med mer kortvarige og rimelige. Akkurat som en har byttet ut sølv med nysølv i norske mynter.

Mytologiens kong Midas hadde en gang gjort vinguden Dionysos en tjeneste. Som takk ville Dionysos innfri ett ønske for Midas. Men kongen tenkte kortsiktig og ønsket at alt han rørte ved skulle bli til gull. Dionysos innfridde ønsket, selv om han syntes det var uklokt. For uklokt var det. Nå forandret absolutt alt Midas rørte ved seg til gull. Dette gjaldt både mennesker, vann, vin og mat. Som kjent kan en ikke spise gull. Handelsvaren, byttemiddelet – selve gullet – var blitt et mål i seg selv og hadde erstattet varen.

Markedets usynlige hånd er vår tids kong Midas. Den gjør alt den rører ved til nysølv. Grunnleggende varer og tjenester som bolig, mat, helse, skole, utdanning, eldreomsorg, post-, politi- og brannvesen, kollektivtransport og søppeltømming er alle blitt berørt av markedets usynlige midashånd. Til slutt risikerer vi at nysølvet sprer seg til selve samfunnsstrukturen og uttynner våre demokratiske prosesser. Bare se til fjorårets presidentvalgkamp i USA eller vår egen samfunnsdebatt. Når valgkampen, og midlene som brukes til å vinne den, tynnes ut og erstatter selve den konkrete politikken, hva gjør vi da?

Kong Midas reddet seg fra sin grådighet ved å vaske seg i elven Paktalos, og han foraktet fra den dagen alt som hadde med rikdom å gjøre. Hvilken elv skal markedskreftene vaske seg i? Hvordan skal vi snu den korttenkte forbrukstrenden?

Vel – samtidig som markedstenkningen er blitt nærmest enerådende, har det oppstått en ny delingskultur som er i ferd med å utvikle seg på tvers av markedstenkningen. Parallelt med at pengenes verdi er blitt uttynnet har vi fått varer som det nesten ikke koster noe å produsere og distribuere lenger. For eksempel har kostnaden ved å trykke og distribuere en bok blitt nesten null. . Så mens det fremdeles tar tid og penger å skrive og redigere en e-bok koster det ingenting å mangfoldiggjøre og distribuere den lenger. Og akkurat som sølvmyntene, som er blitt omgjort til usynlige symboler, er bøkene blitt omskapt til digitale entiteter uten stabil fysisk konsistens. Alt markedets usynlige midashånd rører ved blir til nysølv – ser det ut til. Pengenes reelle verdi minker samtidig som kostnaden, og dermed fortjenesten, ved å produsere og distribuere e-varer forsvinner. Er dette to sider av samme sak?

Her er det viktig å stikke fingeren i den analoge jorden. Selv om mange digitale varer er blitt så billige å dele at en ikke lenger trenger å betale for å distribuere dem, så gjelder dette fremdeles ikke de grunnleggende menneskelige behovene som mat, helse, bolig, omsorg og – for å komme tilbake til min gode gamle lue – klær. Ikke alt kan digitaliseres. Selv om digitale varer som e-bøker er kommet for å bli, iallfall så lenge det er ladning i e-bokleserens batteri, så betyr ikke det at papirboken vil forsvinne. På den annen side kommer det ikke lenger leksikonselgere på døra for å selge Store Norske Leksikon. Det er et yrke som er forsvunnet sammen med papirleksikonet.

La oss til slutt forsøke å samle noen av trådene i dette essayet. Det finnes et spenningsfelt mellom kortbruksvarer og langbruksvarer, mellom rask fortjeneste og langsiktig fortjeneste, mellom bruk & kast og bruk & bevar, mellom konsumvarer og varige forbruksvarer, mellom kortsiktighet og langsiktighet.  Noen varer er kortvarige av natur mens andre varer, med hensikt, er laget for ikke å vare. Handelsvarer var opprinnelig varer som varte – fra tørrfisk og dyreskinn til gull- og sølvmynter. Men et eller annet sted på veien gikk handelsvarene over fra å være konkrete byttemidler basert på egenverdi, til å være symbolske byttemidler basert på tillit. Penger er nettopp det, små gjeldsbrev utskrevet med staten som garantist. Men når en handelsvares verdi omgjøres fra noe konkret til noe symbolsk basert på tillit, da oppstår det en mulighet for å misbruke denne tilliten.

Tillit – hva er så det? Hvordan skaper man tillit og hvordan tar en vare på den? Det jeg iallfall kan si er at jeg fremdeles har tillit til den gode gamle speiderluen min. Hadde produsenten fremdeles eksistert så hadde jeg hatt tillit til den også. Merkelig nok så bruker jeg ikke luen så ofte lenger, men det har en annen årsak enn mistillit. Etter at jeg begynte på dette essayet er jeg nemlig blitt redd for å miste luen. Den har fått en ny verdi – en affeksjonsverdi – på grunn av skrive- og tankearbeidet som tok utgangspunkt i den. Denne affeksjonsverdien er knyttet til en annen side ved tiden, nemlig hukommelse. Min lue har fått en ny verdi som markør for min hukommelse. Det leder oss over i verdier som ikke har med forbruk å gjøre i det heile tatt.