●• En leir i natten for banden

Dikt Skrevet av


[ . . . ]

På en sti av stjerner rømmer menneskene fra kloden Så
er de atter hjemløse i universet, den lille menneskebanden

På himmeløya venter menneskene på redning I
natten kryper de tett inntil hverandre Nei, hvisker
danseren, noen vil komme med en båt

Deretter: det stumme himmelrommet som varer og varer

●•

Jenta tenner den første lykten på den nye kloden

De første kullstrekene settes på huleveggen, tråder,
formene av et nifst ansikt

Lyden av havet som slår som klokker og år Stiene
som blir til opp mot de første utkikkspunktene

Under de fremmede stjernene sitter menneskebarna og
leker opp linjer mellom lysene Navnene plukker de ut
av vinden, lyder stemmes og gis form som ord

Gutten strekker ut en leken tunge og rører ved
steintavlene

Det drømmes i hulene der lysene slukkes På hedene
på permafrosten settes lanternene rundt teltene og
punktene lyser opp den gråbleke morgenen og gir dagen et
ankerfeste i natten

●•

Isgrå er verden i vinterdagen der menneskene holder seg
sammen og spiller og vever På høydedragene står
vakter, de speider mot øst, speider mot vest

Minnet om det tapte landet, de forlatte byene, blir til nye
navn og former og kropper Machettene blir plogskjær
og bajonettene hårkniver Dogmesamlingene og
fysikkbøkene leses som poesi

Suffløren sminker seg sort rundt øynene og lager to
striper over karttegnerens kinn På fjellveggen ved det
første fyret tegner de tegninger som før ville ha vært
obskøne, de spiller teater som var det aller første gang

Stier tråkkes opp der de bryter ut mot nord, de kommer
ikke tilbake Så tennes fremmede lys i senvinternatten,
lys på himmelen og en fremmed måne

●•

Nye varder over nye vettestier Merker av mennesker,
skrekkelige, sarte troll av mange ord Menneskesøl
oppdaget ved elvene, rørt ved, naglet til jorden

På hedene hus ingen har sett før, de reiser seg opp av telen

●•

En linje mellom to stjerner plukkes ned og bøyes og blir til
en perfekt sirkel Hjul settes på hjul og på bakken ryddes
en jordtavle der horisonten tegnes opp

Jenta i midten av kartet snur seg, hun skriver navnet sitt
på himmelen like over det ultimate Øst

Høst følger sommer og skyene tar former og underlige
konnotasjoner, metaforer, linjer og glimt og sammenhenger
og tilfeldige vendinger mens stjernene følger mønstre og
fastsmidde spor over firmamentet

men vi er revet løs fra tiden

●•

På fjellene vetene I bergskortene vektere og farende
fant med rematusenposer Langs landeveiene gjennom
skogene slitne karavaner av pickupbiler og brune telt

På den nye kloden vokser stålskogene frem langs
kystene i lavlandet der leirene og teltene før stod De
mørke, seige vidjene vokser mot himmelen og kles med
glass og plast

Observatorier reises på fjelltoppene, de er peilestasjoner
som leter etter stiene over himmelen, et imperium

●•

På stranden der de kom i land brenner lyktene enn så lenge,
svakere, ikke mer enn bluss . . .

Her er merkene på berget, den lyse sanden mellom
steinene og de løvtynne isflakene Her blåser ikke storm,
her er ingen engel med flammende sverd

I horisonten glitrer menneskenes byer Søkelysene
stryker over himmelen mens bilene piler mellom stedene
som selvlysende maur En leir i natten for
banden, et sted å være på en vrang klode

Det som hviskes i øret: ser du, de bygger på himmelen

●•

Et utilsiktet glimt på høsthimmelen gir ressonans i et sinn
En narr berges der han sitter på benken utenfor
forstadsblokken

Skyene siger over nettet av gjemmesteder i fjellene
Nådeløs skjønnhet, den finnes

Broene hun følger forbi sinnsykehuset, langs E6–en, forbi
lyset fra studentbyen Hun som sitter rygg mot rygg med
ham i den stille parken og tegner på himmelen med pekefingeren,
tegner en tynn og bitter linje fra stjerne til stjerne, fra Segin til
Ksora til Tsih, lager figurer og troll

Han der han sitter ved vinduet i studentbyen og tegner opp
en alternativ skyline med tusj Lysene, prikker mot dugget,
lydene . . .

I de dype stålskogene er det mange bortgjemte steder,
mange smug, portrom, så mange rom der milde kveldslys
holder beistene på avstand


●•

Speil satt opp Bøker på benken i den tomme
industrihallen

En menneskebande som har spredt lys over hele kloden,
lyset fra gruvelyktene og fra kirkene og fra poesipubene og
fra torturkamrene

Lys!

Og deretter mørke, mørket utenfor, i de stille rommene
bak de store salene, utenfor rekkevidden av
sukkerpredikantenes PA–anlegg og partyfiksernes skrålende
stumhet og hjelpesløshet Lyset, forbannelsen, det
er mørket som setter fri

slukk alle lys og se oss