«Kom til ansiktet mitt, sa jeg»

Novelle Skrevet av

Megleren kommer på mandag. Jeg kan ikke sitte på et så stort hus, så helgen er satt av til å vaske. Vaske bort restene av livet hennes. Kjøkkenet, stua, badet, soverommet hennes, det gamle pikerommet mitt. Gnikke soppen av flisene på badet, sende dusjforhenget en runde i vaskemaskinen, spraye med baderoms-rens på speilet. Vaskeservant, klosett, doring, tisseflekkene under doringen, samle møkket i håndflaten, skylle kluten, samle møkket, skylle kluten. Helle vannet i do, skylle ned, skylle kluten. Mammas stemme: Du skal vaske det renere, ikke dra skitten utover. Sitte på kne, gnu, gnikke, ikke bare på selve gulvet, men veggflisene også. Åpne kjøleskapet, kaste: egg, melk, gamle gulrøtter som nå er blitt grønne, en bladgrønnsak som bare er halvspist, leverpostei med mugg. La stå: En halvliter melk som ennå ikke har gått ut på dato, havregryn og nugatti og pasta i skapet. Blomster på bordet, løfte dem opp og vaske over bordet en gang til. Påsketulipaner, gule, rosa, røde. Perfekt.

Det gamle pikerommet mitt: Over-madrassen på 60 grader, fjerne sædrester og mensflekker, promp og mageklask, fra alle gangene Vemund og jeg snek oss inn hit mens mamma var på møte.

Vinduene i stua: dra nalen over, fra side til side, ovenfra og ned, tørke vannrestene fra vinduskarmen. Nå kan en endelig se tydelig ut gjennom vinduet, se støvflakene i lufta, som om de tiltrekkes sterkere av den rene vindusflaten enn de gjorde av den tidligere, skitne. Renere og renere. Det har aldri stått så klart for meg hvor møkkete det har vært, hvor ekkelt hun må ha bodd, den siste tiden.

Taket først, stå på en stol og strekke seg høy, la den tørre kluten gli over, fjerne noe. Ikke alt, men noe, hun har ikke bodd her lenge nok til å skure taket. Veggene: fuktigere klut, men ikke våt, vaske vekk tydelige flekker, ikke noe mer.

Kaste emballasjen til druene, eplene, appelsinene, twistposen, restene etter kjøttdeigen, vinflasken det ikke går an å pante, jordbærkurven, havregrynposen, krølle plasten sammen og dytte den sammen nederst i restavfallet, bruke vaskehansken til å presse gulrotskrell og eggeskall og potetskrell tettere, stappe hvitløk og persille som råtnet før hun husket å spise det, sammen. Matavfallet må bæres varsomt ned og vendes forsiktig om i komposthaugen, fra jord er det kommet, til jord skal det bli. Brette sammen klærne hennes, legge de rene i store svarte søppelposer, sende de skitne på vask og skrive Russlands-hjelpen, Frelsesarmeen, Fretex med store bokstaver utenpå posene.

Dra nalen nedover vinduet en siste gang og vaske vekk utsikten som har imponert alle de besøkende, mine barndomsvenninner, mammas menighetssøsken. Dra en støvklut over tv-en og vaske vekk «Paradise Hotel må være det ekleste jeg noen gang har sett; jeg skjønner virkelig ikke at du kan ha glede av noe sånt».

Bestikk og krus og middagstallerkener, dype tallerkener, frokosttallerkener, sette på en halvfull oppvaskmaskin, «kan ikke du lage middag Cecilie, for én gangs skyld.»

Stå på en stol og strekke meg mot taket, la den tørre kluten så vidt berøre alt over meg, det gråhvite, den høye takhøyden. Jeg er i alle fire hjørner og dekker pliktskyldig det i midten, uten å fukte kluten. Forskjeller og likheter og balansegangen mellom de to, tar en ny klut, engangsbruk, vætet: ser etter flekker langs den lengste veggen, finner dem, gnikker, gnikker vekk. Snur meg 45 grader og gjentar, nye 45 grader og gjentar, dytter sofaen fram og vasker veggen bak den, nye 45 grader, veggen over døra, snur meg nesten igjen, men alt er vasket, gjentatt.

Bak sofaen plukker jeg opp en støvdekket femkroning, to enkroninger, et sammenkrøllet program for en gudstjeneste. Skifter vann i bøtta og setter meg ned, de hvite sokkene fungerer som støvkluter, jeg må være nøye med hvor jeg går. En nedstøvet svart klump i det ene hjørnet – sjokolade? fuglebæsj? – jeg tar den i hanskehånden og går bort til søppelbøtten, skal til å slippe den ned, men følger et innfall og lar tunga møte den svarte klinkekulen først. Det smaker støv, noe gammelt, harskt, søtlig? – jeg tar det vekk, brått, som om en jeg ønsket å imponere oppdaget hva jeg gjorde og snudde seg vekk i avsky. Vasker resten av gulvet under sofaen i en eneste lang bevegelse, før jeg skyller kluten i oppvaskkummen og spyler møkket ned i do.

Kjøkkenvifta, én time. Stekeovnen, to timer. Avise fryseren, tre timer. Taket, veggene, støv-tørking i hyller og skap, vinduer: fire timer. Gulvet, igjen: ett kvarter.

Prøver å få vekk alle matflekkene på kjøkkenskapene, sprayer dem ned med Jif kjøkkenspray, vasker vekk avtrykket av det hardhendte grepet, de fettete fingeravtrykkene, knokene som stod i veggen, halvannen meter over gulvet. Her satt jeg, og her, der borte, der.

Tørke støv over bokhylla, sette inn mine egne bøker først: Duras, Oksanen, Stridsberg og Lessing, skyve mammas bøker bort, til nederste hylle. En liten hybel i Guds rike, den store barneboka, andakter til enhver anledning.

Så: Vaske meg selv. Tørke vekk grimasen, vaske hendene, gurgle munnskyllevann, skrelle av meg arbeidsklærne og gå i dusjen, huske dusjsåpe og skrubb, klippe neglene, barbere leggene, fjerne håret som skjuler mellomrommet mellom bena. Min egen stemme, som sa, til Vemund: Du kan ta på meg her, her, og her, men ikke der, ikke sånn, aldri.

Og jeg husker tidligere tiders vaskesjauer, vårrengjøring, høstrengjøring, vinterrengjøring, mamma og jeg, arbeidende hele dagen. Brent mat og en ren hvitvask til tørk. Mamma, sa moren min, om seg selv og henne hun kom fra. Når du selv blir mor vil du skjønne hvordan jeg har det, pleide hun å si. Sa hun.