GOOD & TRUE & REAL & HONEST

Skrevet av

Knapt om en ettermiddag på bussen fra Gøteborg, om Tina Åmodt & Isa Sälls Syntesen, om Inger Bråtveit & Cecilia Hanssons Loveprosjekt og en tidligere kjæreste som ikke vil forsvinne fra språket

Fra bøygen 4/12 Tema: Språk

1. Tilfeldighetenes presisjon

Tilfeldigheter – eller om ikke tilfeldigheter, så: omstendigheter jeg ikke forutså – gjorde at jeg leste Tina Åmodt & Ida Sälls Syntesen (Tur Forlag, 2012) både på strekningen Oslo-Gøteborg og Gøteborg-Oslo, to uker seinere. Akkurat det er ikke så tilfeldig – som kjent tar man med seg bøker når man drar ut og reiser, og ofte leser man dem først ordentlig på transportturen hjem igjen. Men da jeg satt der og leste denne samskrivningsboka, hvor setningene veksler mellom norsk og svensk språk med den største selvfølgelighet, slo det meg at jeg for omtrent nøyaktig to år siden satt og leste Inger Bråtveit & Cecilia Hanssons Loveprosjekt (Forlaget Oktober, 2009) på strekningen Oslo-Stockholm, hvorpå jeg glemte den igjen i min daværende kjærestes bokhylle. Kanskje heller ikke en betydningsfull omstendighet, men det finnes følgende å si om det: jeg har tilsynelatende ubevisst startet min egen tradisjon med å lese norsk-svensk, eller svensk-norsk, samskrivningspoesi samtidig som jeg beveger meg over grensen mellom de to respektive landene. Det er både litt flaut og litt fint, og har lite med annet å gjøre enn at jeg får en fysisk fornemmelse av at språk flyter over, og utover, landskapet utenfor bussvinduet.

Vi leste Loveprosjekt høyt, hun og jeg. Sofia leste de svenske partiene og jeg de norske. Jeg husker ingen sitater fra boka – jeg husker stemmen til Sofia når den ble hes. Jeg blar i Syntensen med beina krøllet opp i bussetet. Noe som glitrer, gjaller1. Man flytter inn i et nytt rom2. Mitt språk. Det virker så fjernt, dette tidligere sucker-for-romance-livet hvor jeg reiste etter Sofia til Stockholm, snodde meg opp i senga hennes og ble. Jag tänker mig Stockholm som en vattensäng3, visst. Ditt språk. Alt kan4. Alt kunne. Att gå hem långsamt, när det är mörkt5. Utenfor bussvinduet går sola ned og jeg treffes av en knyttneve jeg hadde glemt i min entusiasme over samskrivningsprosjekter: jeg kommer ikke til å kunne lese disse bøkene uten å huske hvordan jag är storm och is och vattenslag mot huden, och du ska flyta bort med mig6

og det gjør vondt fordi det gjør meg formodentlig til en uskarp leser.

Du drikker for mye, sier hun. Nei, sier jeg. Jeg føler at jeg kan si hva som helst7, sier hun. Jeg kan fortelle hva du vil8, sier jeg. Å våkne langsomt når det er mørkt9. Hvilke ord er mine, dine? Ofte vegrer jeg meg for å se i den retningen10. Hvilke ord har Tina og Ida og Inger og Cecilia og Ylva og Sofia?

2. Bussen, boka

Jeg går ikke på virkelighetsmarkørene dine, så Gunnar Wærness en gang om tekstene mine. Jeg blir sittende å tenke på dette mens jeg leser meg gjennom Syntesen. Hvem kan tro på hvem som eier hvilke setninger? Jeg kan skrive Sofia inn i setningene mine bare ved hjelp av en ö, ved bruk av svensk syntaks. ‘Umeå finnes (…) Og at Trondheim finnes/ og at Tromsø’. Åmodt og Säll plasserer teksten i et landskap hvor språket kan sno seg unna reglene for tid og sted – ingen virkelighetsmarkører trenger å gås på – ‘alla platser kan på papperet letas upp’. I dette landskapet som kan velge og vrake i to språk – minst – og to samfunn – minst – altså i et tekstlandskap hvor de mange små vridningene markerer hvem som – muligens – fører ordet, blir det interessante og det vakre med Syntesen den éne rösten som oppstår når to mennesker forteller på samme ark. Og i min verden, hvor Sofia er borte, blir Syntesen en trøst, en nattlig stemme. Att återvända hem efter kriget, bion11.

Det plager meg likevel, lettheten med hvis verselinjene håndterer sitt språklige og billedlige landskap. ‘Diktet et vindu’, står det et sted. Eller utsikten, tenker jeg. Det er noe med minusklene som triller bortover sidene som gjør at jeg hele tiden leser meg ukronologisk igjennom boka, som var det et oppslagsverk eller en inspirasjonstekst, en samtale jeg detter ut av og kommer inn i igjen. En samtale er vel per definisjon assosiativ, og en samskrevet tekst speiler kanskje nødvendigvis dette? Det sterkt assosiative… eller er det noe annet som skjer, parallelt? Jeg mistenker at den tydelige strukturelle føringen gjort i de språklige bildene som hele tiden speiler eller refererer til eller utvider hverandre, fører samtalen videre – jeg mener; første side: ‘jeg synes det er vanskelig å gjenkjenne meg selv’, siste side: ‘det är svårt att känna igen mig själv’, gjør noe helt fundamentalt utover å assosiere, samtale og skape en clever struktur. Teksten – røsten – blir klar over sin egen skapende kraft, dette nye som oppstår, tingenes tilblivelse i benevningen av dem. Sistesidens setning har ikke som formål å speile førstesidens, slik jeg leser Syntesen – men ved å bruke leserens hukommelse kan de to forfatterne sidestille bildet forskjøvet kun av språket og antall sider i mellom og gjøre bokas tittel rett – ‘sammensette bruddstykker av viten og derved kommer frem til en ny erkjennelse, eller om resultatet av samme prosess’, som Wikipedia forteller meg at en syntese gjør.

3. Tina&Idas bok ≠ Ylva&Sofias forhold, men likevel

Boka som samtalene i senga, vandrende langs en rullsteinsstrand, en hovedgate, over en tekopp, over oppvasken, som brev, postkort, kjærlighet er upprepning sa jeg ofte til Sofia, og samtaler er gjentakelser, samtaler er gjentakelser av indre bilder eller av ytre bilder og av hva den andre sier. Du må jobbe hardere12, det er nødvendig13, det er noe med hjernen14. Som sagt: jeg er ingen god leser av denne boka. Jeg vil si noe om struktur. Rytme. Gjentakelse. Bilder. En bok på et skrivebord og en vannseng. Vi hadde en skriveoppgave på forfatterstudiet i Bø en gang: overhør en samtale og skriv den ned. Jeg tror noe av det jeg blir så glad i disse samskrivningsbøkene for, er at de tilkjennegir noe av den skrivende prosessen; synliggjør samtalen den skrivende har med ordene mot papiret og mot hverandre og med andre mennesker av kjøtt og blod. Både Loveprosjekt og Syntesen oppleves fortrolige, tilkjennegivende. Måtte alle framtidige forhold være som det. Eller: ‘Å snakka sitt hjarta til klår fornuft: / Världen består av processer, inte av ting15.

  1. Utdrag fra Syntesen s 35 []
  2. Utdrag fra Syntesen s 31 []
  3. Utdrag fra Syntesen s 24 []
  4. Utdrag fra Syntesen s 34 []
  5. Utdrag fra Syntesen s 37 []
  6. Utdrag fra Loveprosjekt []
  7. Utdrag fra Syntesen s 46 []
  8. Utdrag fra Syntesen s 25 []
  9. Utdrag fra Syntesen s 43 []
  10. Utdrag fra Syntesen s 30 []
  11. Utdrag fra Syntesen s 37 []
  12. Utdrag fra Syntesen s 32 []
  13. Utdrag fra Syntesen s 32 []
  14. Utdrag fra Syntesen s 33 []
  15. Utdrag fra Loveprosjekt []