Antipsykoanalyse, klinisk litteratur, strobelys

Essay Skrevet av

Et essay med henvisning til Gilles Deleuze og Félix Guattari
Fra bøygen 1/13 Litteratur og psyke

Før deres samarbeid hadde Gilles Deleuze og Félix Guattari et nært forhold til psykoanalytisk tenkning. Sammen gjorde de imidlertid helomvending, og ble blant de skarpeste kritikerne av psykoanalytisk teori. Senere benyttet Deleuze seg også av nevrovitenskapen i sin forståelse av litteratur. I dette essayet vises i korte trekk hvilken vei tenkningen tok hos Deleuze og Guattari da de forlot psykoanalysen.

Psykoanalysen var en betydelig faktor i det franske intellektuelle miljøet etter krigen. Særlig holdt Jacques Lacan innflytelsesrike seminarer om sin lingvistiske fortolkning av den freudianske psykoanalysen. Den da unge filosofen Gilles Deleuze lot seg også påvirke; allerede i Deleuze sin første bokutgivelse om Humes empirisme, Empirisme et subjectivité (Eng: Empiricism and Subjectivity, 1953), finner vi en referanse til Freud1, og i løpet av 60-tallet lente Deleuze seg tungt på psykoanalytisk tenkning i sine undersøkninger av Leopold von Sacher-Masoch og Lewis Carrols bøker. Men etter møtet med aktivisten og psykoanalytikeren Félix Guattari i 1969, manifesterte det seg et voldsomt angrep på psykoanalysen i deres samarbeid fra 70-tallet og utover. Så hva ligger det i denne kritikken av psykoanalysen, og hva har denne kritikken å si for forholdet mellom psyke og litteratur?

Vi begynner i midten. I 1975, midt i Deleuze og Guattaris karrierer, og halvveis mellom deres to bøker om kapitalisme og schizofreni – L’Anti-Œdipe (Anti-Oedipus, 1972) og Mille Plateaux (A Thousand Plateous, 1980) – gav de ut det som har blitt deres mest kjente bok om litteratur: Kafka: Pour une Littérature Mineure (Kafka: Toward a Minor Literature). I denne tar de et oppgjør med det tradisjonelle bildet av en nevrotisk og innesluttet Kafka. Deleuze og Guattari argumenterer for at man i Kafkas tekster snarere kan spore hans omverden direkte. Dette i kraft av å være en «mindre» litteratur, som betyr i denne sammenhengen en litteratur som er preget av en minoritets bruk av språk. Kafka var en tsjekkisk jøde, en minoritetsgruppe i det daværende Hapsburgmonarkiet. Ved å ta i bruk elementer fra det «skremmende» jiddischske språket, med sin mangelfulle grammatikk og «flytende» ord, arbeider Kafka med språkets ekspressivitet og intensitet – altså de interne kreftene i språkets lydlighet2.

Bakgrunnen for denne lesningen av Kafka er L’Anti-Œdipe, bestselgeren fra 1972 som solgte ut på tre dager, og som var et produkt av opptøyene i Paris i 19683. L’Anti-Œdipe var en kritikk av freudiansk psykoanalyse, og særlig en kritikk av Jacques Lacan. Deleuze og Guattari kritiserte Lacans tese om at underbevisstheten er strukturert som et språk, en struktur i et representerende forhold til virkeligheten, med begjæret som drivkraft. Begjæret var for Lacan kjennetegnet først og fremst av en fundamental mangel, en mangel begjæret søker å tilfredsstille4). For Deleuze og Guattari blir begjær derimot oppfattet som noe positivt, affirmerende, produserende – slik en maskin produserer; underbevisstheten er en begjærmaskin5. Snarere enn å representere verden, så er underbevisstheten en del av verden, og noe som produserer verden. Dette er fundamentet i hva Deleuze og Guattari kaller «schizoanalyse», en teori om «schizofreni som prosess», som er basert på hvordan schizofrene ikke synes å være påvirket av det ødipale, men later til å påvirkes av blant annet det sosiale, politiske, og geografiske. Kritikken av psykoanalysen i L’Anti-Œdipe retter seg dermed mot psykoanalysens insisterende oppheng i det ødipale triangelet: far, mor, og barn. Psykoanalysen misforstår tegnene i det lidelsesbildet den analyserer og retter søkelyset mot familien når det snarere er snakk om krefter som er bundet av et større sosialt felt. Det er nettopp slike krefter Deleuze og Guattari mener viser seg i Kafka sin litteratur.

For Deleuze sin del kan denne kritikken sies å begynne i hans bok Présentation de Sacher-Masoch (Masochism: Coldness and Cruelty, 1967), om Leopold von Sacher-Masoch, der Deleuze sitt hovedpoeng er at Freud ikke ser den fundamentale forskjellen mellom de to fetisjene sadisme og masochisme idet han setter dem sammen til den ene kategorien sadomasochisme. Boken er en kritikk av fortolkning av tegn (Freud fortolker tegnene feil), og det er nettopp i denne symptomatologien at litteratur har en styrke. Ifølge Deleuze finnes det nemlig tre forskjellige medisinske handlinger: symptomatologi, studien av tegn, etiologi, søken etter årsaker, og terapi, søken etter og applikasjonen av behandling. De to sistnevnte er medisinske fagområder, men symptomatologi er ifølge Deleuze «premedisinsk» eller «submedisinsk», det handler om å tegne et «portrett», og på denne måten kan litteraturen, på samme måte som den beste legen, være en fremragende symptomatolog. Det er en slik avdekking av tegn Deleuze legger i sitt begrep om en «klinisk litteratur»6. Men betydningen av litteratur blir også muliggjort av Deleuzes større filosofiske prosjekt: et oppgjør med det «dogmatiske bildet av tanken». For det første gjelder dette den tradisjonelle oppfatningen av hvordan tenkning skal være knyttet til «sunn fornuft» og «det gode», mens litteraturen for Deleuze innebærer en mulighet til å tenke utenfor disse rammene. For det andre blir dette «bildet av tanken» også oppfattet som representerende, mens Deleuze heller mener at tenkning blir tvunget frem av verden direkte, som en «vold mot tanken»7.

Det er i boken Logique du sens (Logic of Sense, 1969) at Deleuze først tar for seg det schizofrene, i forbindelse med litterære analyser av Antonin Artaud og Lewis Carroll. Kort fortalt kontrasterer han forstandens paradoksale logikk som en metafysisk overflate med schizofreni som kroppens dybde8). Logique du sens fanget interessen til Félix Guattari. Med bakgrunn fra den psykiatriske klinikken La Borde ved Cour-Cheverny, hadde han erfaring med behandling av schizofrene. La Borde var hovedpunktet i «La psychothérapie institutionnelle», en fransk psykoterapeutisk bevegelse som selvkritisk undersøkte pasientforholdene ved psykiatriske institusjoner. Hos La Borde rullerte de ansatte på arbeidsoppgavene, de tok i bruk gruppeterapi, og de utforsket terapimetoder der pasientenes kreativitet og livsutfoldelse stod i fokus9. På sitt vis var dette også tilknyttet den bredere antipsykiatribevegelsen på 60- og 70-tallet, og selv om Deleuze og Guattari var skeptisk til denne bevegelsen var Guattari selv aktiv i den i Italia på slutten av 70-tallet10. Antipsykiatribevegelsen bidro der til en omfattende helsereform i 1978, kalt «Riforma 180», som har gjort Italia til et foregangsland innen psykiatrisk behandling11.

Men det var til slutt med en viss resignasjon at Deleuze og Guattari ved utgangen av 70-tallet måtte innse at L’Anti-Œdipe hadde hatt liten innflytelse på det psykiatriske feltet12. Interessant nok skjer det da også et slags sammenfall mellom Deleuze og Guattaris tenkning og psykologien på 80- og 90-tallet – i form av en vending mot nevrovitenskapen. Det kan for eksempel være verdt å notere seg at rhizomet, dette nå ganske mye brukte begrepet for distribuert nettverksstruktur som blir introdusert i Deleuze og Guattaris bok om Kafka, blir i Mille Plateaux ganske spesifikt knyttet til hjernens struktur, og mer konkret til korttidsminnet, hvis raske omstillingsdyktighet blir satt opp mot langtidshukommelsens stabilitet13 . I Cinéma II: L’image-temps (Cinema 2: The Time-Image, 1985), bok to av to av Deleuzes bøker om film, hevder Deleuze at vår kunnskap om hva hjernen er og hva den gjør har forandret seg. Ikke bare har vi nærmest fått et personlig forhold til hjernen, men ny topologisk kunnskap forteller oss mer om hvordan hjernen setter sammen eksterne inntrykk og interne prosesser, og ny kunnskap om hjernens probebalistiske struktur går imot tidligere oppfatninger av hvordan assosiasjon fungerer. Her finner Deleuze en link til filmen. Moderne spillefilmer (som hos Alain Resnais og André Téchiné) eller abstrakte filmer (Tony Conrad og George Landow) har evnen til å gi oss en direkte tidserfaring, og er preget av «irrasjonelle kutt», på lignende måte som hjernen opererer. I sum gir dette oss et nytt «bilde av tanken»: der film kan dele tenkningens egenskaper, og der, i ytterste forstand, «alt kan bli brukt som lerret […]; alt kan ta plassen til filmrullen». Som et korresponderende litterært eksempel trekker Deleuze frem Andrej Belyjs Petersburg, den fragmenterte fortellingen om den russiske byen, som i følge Deleuze kobler sammen et ytre og et indre, cerebralt, rom14. I likhet med Kafka viser dermed Belyjs bok hvordan en ytre verden avtegner seg og produseres, her i lys av hjernens nevrologiske prosesser. Kanskje man skal, som et frampek til denne filmatiske måten å forstå tenkning på, ta notis av det Deleuze skriver i en annen kontekst, tretten år tidligere: les litteratur som om det var skrevet i strobelys15.

  1. Deleuze, 1991b, s. 102-103. []
  2. Begrepet om «intensitet» er viktig i Deleuze sin tenkning, men den type semiotikk som er en del av denne lesningen av Kafka blir i stor grad utviklet av Guattari. Se for eksempel Gary Genosko sin artikkel «Guattari’s Schizoanalytic Semiotics: Mixing Hjelmslev and Pierce» (Genosko, 1998). , der språket slutter å være representerende og beveger seg mot sin egen grense. Dette blir igjen formet av den makten og politikken som ligger i språk, hva man kan si og ikke si. Slik er det et kollektivt uttrykk, og ikke Kafkas individualitet, som tar form i bøkene hans, og vi får en litteratur i et hybridspråk mellom jiddisch og det offisielle tyske skriftspråket. Det resulterer i en ny type nøktern skrivestil, med uventede språklige modifikasjoner, og en sakte transformasjon av språkets muligheter ((Deleuze & Guattari, 1986, s. 23-26. []
  3. Dosse, 2010, s. 206-207. []
  4. Se Lacans essay «The Instance of the Letter in the Unconscious, or Reason Since Freud» (Lacan, 2002 []
  5. Deleuze & Guattari, 1983, kapittel 1. []
  6. Deleuze, Gilles. 2004b, s.132. Den kliniske litteraturen er også en del av Deleuze sitt siste prosjekt og bokpublikasjon Critique et clinique (Essays Critical and Clinical, 1993). []
  7. «Bildet av tanken» blir behandlet flere ganger i Deleuze sine tidlige bøker, blant annet i Différence et répétition (Difference and Repetition, 1968). []
  8. Se spesielt serie (kapittel) 13 i Logique du sens (Deleuze, 1990 []
  9. Dosse, 2010, s. 44-45, 60. []
  10. For en kort gjennomgang av denne bevegelsen, se for eksempel: «The Antipsychiatry Movement: Dead, Diminishing, or Developing?» (Whitley, 2012). Deleuze og Guattari beskriver sin skepsis i L’Anti-Œdipe (Deleuze & Guattari, 1983, s. 394). For en skildring av Guattaris deltakelse, se Dosse, 2010, kapittel 18. []
  11. Se Knut J. Lunde: «Hva kan norsk psykiatri lære av Italia?» (Lunde, 2008). []
  12. Dosse, 2010, s. 215, 218, 470. []
  13. Deleuze & Guattari, 1987, s. 17. []
  14. Deleuze, 1989, s. 204-207. []
  15. Dette er en referanse til en kort litteraturanmeldelse av Deleuze om Hélène Cixous sitt forfatterskap, opprinnelig på trykk i Le Monde i 1972 (Deleuze, 2004a). I utgangspunktet er det Cixous sin spesifikke skrivestil Deleuze mener er som «strobelys», men kanskje man også kan se dette som en mer generell påstand. []