Elisabeth Thorsen: «Lengsel etter skrift. Søken etter form»

Skrevet av

 

 Et essay om tro og litteratur

 

מִי־יִתֵּן אֵפוֹ וְיִכָּתְבוּן מִלָּי מִי־יִתֵּן בַּסֵּפֶר וְיֻחָקוּ ׃  בְּ
עֵט־בַּרְזֶל וְעֹפָרֶת לָעַד בַּצּוּר יֵחָצְבוּן ׃

Om bare mine ord ble skrevet ned,
        om de ble ført inn i en bokrull,
formet med griffel av jern og med bly,
        risset i stein for alltid!

 

Ordene er tilskrevet Job.[i] De tilhører et av bibelens eldste skrifter.[ii] Job er mennesket som mistet alt: Mening, helse, familie, barn, venner, hus og hjem og eiendom. Job er visdommen som må se at venner kan bli til fiender, og gudsbildet bli til djevelskap. Job er interteksten som forener arkaisk rammefortelling med kritisk dialog, poesi med prosa, tvil med tro, realisme med myte. Men mest av alt, er teksten lengsel. Og lengselen i teksten henger sammen med smerte: En erfart avvisning fra gud og mennesker. En avmakt i møte med krefter både i det immanente og det transcendente. En opplevelse av å være som en brikke i livets opprivende spill. En pinefull forlatthet. Lengselen i teksten er litteratur. Og den er religion. Språkliggjort. Og derfor delbar.

Binde – forbinde

Etymologisk handler religion om å forbinde. Tidligkristne tenkere utviklet en fenomenologi omkring ordet. Lacanius[iii] skriver i det fjerde århundre: «Vi er bundet til Gud (religati) med lidenskapens bånd.» Augustin legger til en annen dimensjon. Han bruker ordet til å vise hvordan forbindelsen til Gud alltid er en mulighet. Vi kan velge igjen, «re-legiare», for å reparere det som er blitt ødelagt. Bøte.[iv]

Litteratur sørger for en særegen forbindelsesmulighet fordi den åpner for gjenkjennelse, innlevelse, fellesskap og overskudd. Gjenkjennelse ved at vi aksepterer teksten som noe som angår oss, for at også vi på den måten, gjennom språkliggjøring og refleksjon, kan gjenkjenne det teksten beskriver. Gjenkjennelsen åpner igjen for innlevelse som igjen fordyper opplevelsen, og åpner for erfaringen. Når ordene rekkes oss utenfra, fra andre mennesker, fra andre tider og steder, oppstår et fellesskap: «Jeg er ikke en øy. Jeg er en av mange. Forbundet.» På denne måten etterlater litteraturen og poesien et overskudd i oss. Noe som er større enn vår erfaring. Noe som fortsetter. Vi erfarer oss selv ikke bare som skapt, men som skapende og i fortsatt skapelse eller gjenskaping.

Den lille teksten fra Jobs bok er komprimert religion. Den forbinder det lidende mennesket med et håp. Et håp om å bli sett og hørt og satt i sammenheng. Håpets navn er Gud. At den lille teksten er satt inn i den store konteksten bibelen, gir den et overskudd preget av oppfyllelse. Den gjenkjennbare lengselen, når sin oppfyllelse ved at ordene faktisk er skrevet ned, kanonisert både i ruller og på stein. Den lidende, potensielt meg, gis et fellesskap både med en figur hevet over den biografi han er tildelt i sin nærkontekst. Figuren sprenger konkretene, og blir representant for det lidende mennesket eller altså meg når jeg lider.

Lidelse – lidenskap

For teologien er sammenhengen mellom lidelse og lidenskap fundamentalt. Slik det jo også er i våre nære språk. Både på latin, fransk og engelsk, dekker samme ord – passion – begge tilstander. I pasjonen ligger både lidelsen og lidenskapen. Pasjonen er det mennesket selv ikke kan styre. Det er kraft. Det er glohet følelse. Det er isende smerte. Det er noe som overskrider. Det er noe man blir utsatt for. Og den er noe som forbinder.

Lidenskapen binder oss til Gud. Den forbinder oss med Gud (jf. Lacanius). Den lar oss reforbinde med Gud. Med Skaperen. Med det som gir liv. Med det som gir frihet. Å skrive er lidenskapens aktivitet. Å finne ordet som treffer. Å kommunisere følelsen. Å nærme seg en struktur. Å skape. Å komme igjennom. «Å skrive er en form for bønn»[v], sa Franz Kafka. Skrev Franz Kafka. Han belyste konsentrasjonen som måtte til. Blandingen av meditasjon og kommunikasjon, drøm og samtale. Flyt. Åpen flyt.

Skrift. Bønn. Oppmerksomhet. Jeg tenker på Simone Weil i Tyngden og nåden. «Bønn er ublandet oppmerksomhet» sier hun der. Og Paul Celan. For eksempel i sin takketale da han da han mottok Büchner-prisen i 1966: «Oppmerksomhet er sjelens bønn». Litteratur som trospraksis. Som hos Job. Den er kritisk. Naken. Sårbar. Konfronterende. Insisterende. Spørrende. Undersøkende. Nærværende. Den er lidenskap.

Religion – litteratur – kritikk

Våre tre store religioner er skriftreligioner. De har bøker. Bøker de kaller hellige. Like fullt; Jødedom, kristendom og islam baserer seg alle på litteratur. De har sine egne fortolkningstradisjoner. Tradisjoner som på noen måter avviker fra litteraturvitenskapen. Tradisjoner som ikke behandler tekst kun som tekst, men som åpenbaringer av annen sort enn de jeg så langt har forsøkt å sette ord på. Åpenbaringer som ikke er allment tilgjengelige, men som bygger på en dogmatisert forståelse, en aksept av visse forhold. Aksept som likner på blind lydighet fordi den gjelder også selv om religionens fremstilling bryter med egen erfaring, fornuft eller tanke. Den likner tvang. Den skaper frykt. Og slik er den er kontraproduktiv som religion.[vi]

Den plagede, lengtende Job har ingen plass her. Hans prosess kan ikke rommes av en negativt kontrollerende praksis. Det er jo nettopp den han vil slippe fri fra. Det er jo nettopp den han kjemper seg ut av. Og som jeg tror enhver skrivende kjenner seg igjen i. Litteraturen blir det tempel en som Job kan utfolde seg i. Den institusjonaliserte religionen river dette templet ned. Igjen og igjen. Og kanskje må det være sånn. Kanskje er det en tilbøyelighet som også avspeiler menneskenaturen: Vi søker å sikre oss. Vi fornekter det som former oss. Vi vegrer oss for å gå gjennom død til liv selv om vi vet det er slik vi fornyes. Slik vi holdes levende. Slik vi revitaliseres. Slik vi kan være religiøse på en produktiv måte.

Litteratene, forfatterne, er ofte blitt sett på som de etablerte religionenes fiender. Om ikke fiender, så i alle fall ikke gjenkjent som troende. Det finnes mange eksempler. Historien er full. Verden også. Når religionen blir totalitær, forfølges de som skriver. De som skaper. Og samtidig er de i virkeligheten religionenes fornyere: De renser. De avslører. De skaper på gamle ruiner. Fra nyere norsk historie vil jeg trekke frem Jens Bjørneboe. Hans kritikk rammet samfunnsinstitusjoner som skole, fengsel og kirke. Han viste hvordan liknende mekanismer korrumperte de ulike institusjonene. Og samtidig: Han brukte kristendommens språk og litteratur aktivt til å skrive noe nytt. Skape videre. Være i prosess. «Lazarus», «Mea maxima culpa» og «Summa theologia» er tre dikt som direkte anvender seg av bibelske metaforer og grunnfortellinger. Men også i de større verkene revitaliserte han motiver og verdier fra bibelens litteratur. Og han fornekter ikke sine egne Job-erfaringer. At det er lidelsen og lengselen som driver. Lidenskapen. Og at skriften i seg selv er en bønn. En intens oppmerksomhet. Ja, en religionsutøvelse.

Lese – gjenlese. Reise – gjenreises

Noe av religionens funksjon har vært å gi verdighet til den lidende. Verdighet gjennom språk og struktur. Slik Job led, led også Gud selv. Ja, Gud med-led fordi Gud er lidenskapelig. Forbundet. Og evangelienes fortellinger viser Guds menneskelighet gjennom Jesus-skikkelsen. Som også led. Og gråt. Ble plaget. Og døde. Den lidende kunne bruke bibelens språk til å beskrive sin egen situasjon. Sitere direkte. Parafrasere. Skape videre. Det at lidelsen hadde fått sine ord i den hellige bok (Jf. Job: Om bare mine ord ble skrevet ned …), kunne gjøre mindre ensom, mindre skammet og mer verdig, mer oppreist. Slik kunne den hellige teksten i seg selv skape og gjenskape, reise opp og gjøre hel, inspirere og revitalisere. Ja, litteraturen kunne virke lik den treenige Gud: Vår skaper, frigjører og livgiver.

I sin bok, New Maladies of the soul, gjør Julia Kristeva en psykoanalytisk undersøkelse av det det postmoderne mennesket og de problemer han/hun har som følge av til de postmoderne livsbetingelser. Hun mer enn antyder at sekulariseringen og dennes devaluering av de hellige tekster, kan virke utarmende på den som lider fordi han/hun mister det språk som religionen representerer. En ny eller forsterket hjemløshet oppstår. Og det er som et tilbakeskritt både for subjektet og for den kultur det er en del av. Det representerer et avkall eller en glemsel av et felles språk som egentlig fantes der. Fantes der som språk, verdighet og sammenheng. Fantes der som trøst. Og jeg tenker at denne hjemløsheten er unødvendig. Den opererer som om den lidendes ord ikke var gitt plass i vår felles kanon, i de store bokrullene som Job henviser til, eller i de store fortellingene som Northrop Frye så fint har tegnet opp for oss i sitt legendariske verk The great code. Sjelens nye sykdommer brer seg som om det ikke var mulig å finne gjenkjennelse, fellesskap, innlevelse og overskudd gjennom det å lese. Lese felles tekst. Helliggjort tekst. Fordi tekstene er fratatt status. Eller gjort utilgjengelige. Blitt glemt. I forlengelsen av slike tanker som Kristeva dveler ved, vokser en sans for de religiøse tekstenes annerledes relevans i et samfunn. At tekstene, gjennom opplysning, sekularisering og pågående maktkritikk gradvis er blitt forkastet som redskap for sosial kontroll, er et gode. Tilbake står de mer tydelig frem både som litteratur og som religion. Og de viser at de vil noe annet enn å kontrollere. De viser at de kan brukes skapende. At de kan virke helsebringende. At de kan sette subjektet i prosess. At de kan gi tro på sammenheng og fellesskap, verdighet og ansvar. At de kan gi livet og lidelsen den lidenskap et menneske trenger for å oppleve mening og driv.

Men er det ikke mer?

Sekulariseringens motor er forakten for religionenes hang til know-nothingness[vii]: Tendensen til ikke å ville dele vitenskapens innsikter om alt fra jordas alder og artenes opprinnelse til psykologiens overføringsteorier. Forakt for kunnskap er farlig. Slik forakt holder livet nede fordi den ikke anerkjenner våre erfaringer og vår mulighet til å forstå. Derfor gjør sekulariseringen også religionen en tjeneste. Sekulariseringens kraft sier også noe om at know-nothingness har vært dyrket av religionene. Som om makten i religionene har ligget i å skjule det vi vet. Og å skjule at vi ikke vet det vi ikke vet. I stedet for å stå oppreist i sin egen kamp. Kjempe som en Job. Med det en vet og det en ikke vet. Kjempe for sitt liv. Ja, for alles liv. Så sannferdig en kan. Re-ligiare. For å forbinde seg på nytt og på nytt – med det som gir liv. Med det som reiser opp. Med det som gir kraft.

Sekulariseringen tar opp kampen mot det å ville skjule sin sårbarhet. Den tar opp kampen mot det å bruke religion som et slags mellomleggspapir mellom en selv og virkeligheten. Den kampen er også Jobs kamp. Guds kamp. Jesu kamp.

Kom i hu menneske at du er støv, og skal vende tilbake til støv

Jobs bok tilskrives visdomslitteraturen i det gamle testamente. Visdommen i Jobs bok ligger i insisteringen på menneskets forgjengelighet. Vi skal dø. Vi er støv. Og Job erkjenner det med smerte, med frykt, med depresjonens mørke:

«Bort med den dagen jeg ble født,
den natten det ble sagt: Et barn er unnfanget.
Den dagen – la den bli mørke,
så Gud i det høye ikke spør etter den
og dagslys aldri faller på den» (kap. 3, vers 1 – 4).

Også lidenskapens andre side er med. Den som handler om kraft, om håp. Det håp som er sterkt fordi det har overkommet døden[viii]:

«Jeg vet at min gjenløser lever
som den siste skal han stå frem
i støvet.
Når huden er revet av meg
og kjøttet er borte,
skal jeg se Gud.
Mine øyne ser,
det er jeg som får se ham,
ikke en fremmed» (kap. 19, vers 25 – 27).

Kristendom er ikke bare litteratur, det er også teater. Tekster og tradisjoner iscenesettes gjennom liturgien, og utfoldes bredt gjennom kirkeåret. Dagen som innleder den store fastetiden, kalles askeonsdag. Denne dagen kan de som deltar i gudstjenesten få tegnet et kors i sin panne med aske. Presten tegner korset mens hun/ han sier: «Kom i hu menneske at du er støv, og skal vende tilbake til støv». Slik dramatiseres Jobs visdom konkret og direkte, og slik settes den også inn i en annen fortelling. Den kristne grunnfortelling.

Den kristne grunnfortelling[ix]

Job lengtet etter at ordene om hans lidelse skulle samles i bokruller eller hugges i stein. Lidelse og lidenskap. Når Jobs bok kanoniseres som et bibelsk skrift, settes det inn i en fortelling der Gud selv ikke bare med-lider, men går gjennom lidelse og død i ytterste ensomhet og forlatthet. Kirkeåret kaller dette for pasjonstiden. Bibelen kaller det pasjonshistorien. Mellom Job og Jesus er det likheter. Og forskjeller. Likheter og forskjeller både når det gjelder pasjon og når det gjelder skrift. Der Job hugger i stein, bøyer Jesus (Gud) seg, og skriver i sanden (på norsk oversettes det «skrev på jorden»). I Johannesevangeliet, og kun der, knyttes verbet «å skrive» til Jesus (kapittel 8, vers 8). Ved å skrive noe på forgjengelig materiale, oppnår han en konsentrasjon om et liv som er satt i ytterste fare. En konsentrasjon som resulterer i at livet blir reddet. Ingen vet hva Jesus skrev, men i hans skrift lå en oppmerksomhet som likner på bønn. Og fungerer som bønn. Skrivingen skaper forbindelse mellom menneskene, mellom lidelse og lidenskap, og mellom menneske og Gud. Skrivingen resulterer i at den ydmykede kan reise seg og gå videre. Være i prosess. Være fri. Nærmere kommer vi kanskje ikke Gud.

Guds tilholdssted

Inger Christensen skriver, i sin analyse av William Blakes kobberstikk av Isaac Newton: «Dag etter dag det samme rørende forsøk på å pine sannheten ut av livet og få forstanden til å røpe Guds tilholdssted.»[x] Like lite som vitenskapen, kan teologien røpe Guds tilholdssted. Det teologien kan, på en annen måte, er å vise hvordan Guds tilholdssted er i livet selv. I de små tingene. I de store tingene. Teologien kan være en tolkevitenskap. En tolkevitenskap som lærer mennesket å se at «[s]om menneske kan man simpelthen ikke unngå å være en del av den kunstneriske prosessen hvor utspring, tilblivelse og virkning uløselig er bundet sammen.» Og at heri ligger vår nødvendighet.[xi]

Guds tilholdssted er i den kunstneriske prosessen. Den kunstneriske prosessen forstått som vår nødvendighet. Forstått som vår livsprosess. Hvert menneske er underveis, som et subjekt-i-prosess.[xii] Den prosessen Jobs bok så suverent og sårbart deler. Den prosessen som holder oss på plass som mennesker. Som hjelper oss til ikke å heve oss over oss selv, men holde oss på jorda. Være tro mot det vi vet – og mot det vi ikke vet. Være menneske blant menneskene. Letende etter ord. Letende etter form. Letende etter Gud.

 

Sluttnoter:

[i] Kapittel 19, versene 23 og 24. Hebraisk tekst fra Biblia Hebraica Stuttgartensia. Norsk oversettelse fra 2011.

[ii] Teksten er sammensatt. Den kan settes i sammenheng med patriarktiden eller også persisk tid. Vanlig å operere med et tidsspenn på 200 år. 600 – 400 f.Kr.

[iii] I sin bok Divinae Institutiones

[iv] Et gjennomgangstema i Confessiones

[v] Kafka: Notizhefte. Ende 1920.

[vi] Mange, også litteraturvitere, har skrevet om dette. Best liker jeg Harold Bloom. Hans bok American religion viser nettopp hvordan litteratur forvrenges, kunnskap knebles og metaforer drepes til fordel for utvikling av sekterisme og noe han kaller for en know-nothingness.

[vii] Harold Blooms begrep. Det betegner en holdning av kunnskapsforakt og er et kjennetegn ved alle slags sekterisme. Opptrer i The American Religion. Holdningen beskrives vel også i de religiøses hang til å overse metaforer og metaforenes betydning i (religiøs) litteratur. Dette er fint beskrevet innledningsvis i hans bok Ruin the Sacred Truths – Poetry and Belief from the Bible to the Present. (1987)

[viii] Filosofisk har Kierkegaard utlagt det samme håp i boken Sykdommen til døden. Kanskje kan det sammenfattes slik: Kun det håp som forholder seg til døden, er et håp. Fordi kun dette håp har styrke i seg til å møte livet.

[ix] Den kristne grundfortæling er også navnet på den danske teologen Svend Bjergs doktoravhandling. Han anvender Fryes arbeider på en måte som holder teologien og litteraturen sammen i en enda tettere forbindelse. Den bibelske fortellingen han bruker som grunnparadigme på den kristne grunnfortellingen, er Den bortkomne sønn (Lukas 15, 11 – 32). Jeg mener den kristne grunnfortelling lar seg finne som i et kaleidoskopisk mangfold.

[x] Essayet er gjengitt i samlingen Hemmelighetstilstanden.

[xi] Inger Christensen i avslutningen av essayet «Vår fortelling om verden». Også den i Hemmelighetstilstanden.

[xii] Subjekt-i-prosess er Julia Kristeva sitt begrep. Det viser til et helhetlig talende subjekt eller også en helhetlig subjektivitet. Gjennom hennes forfatterskap, knyttes det på ulikt vis til hennes begreper semiotisk, abjekt, den fremmede og annerledeshet.