Mistillit til «de andre»: Om behovet for avkolonisering av akademia

Skrevet av

Spørsmålene som underbygger kravet om avkolonisering og som vi må ta utgangspunkt i er «hva anerkjennes som gyldig kunnskap» og «hvem anerkjennes som kunnskapsprodusenter». Avkolonisering er ikke bare et tiltak for å korrigere historiens feilgrep men også et tiltak for å heve kvalitet, øke kunnskap og gjøre utdanningsinstitusjonene våre mer demokratiske. Ligger det ikke i vår akademiske plikt å utvide vår kunnskap og stille spørsmål om hva annet som finnes?

Vårt koloniale tankesett
Avkolonisering er et begrep som kan forstås på flere ulike måter. Begrepet avkolonisering blir ofte brukt for å beskrive frigjøringsprosesser i land som ble utsatt for politisk og økonomisk kolonialisme1. Det kan imidlertid også referere til en prosess som avkoloniserer menneskers tankesett, hvor man stiller spørsmål ved etablerte normer og tankesett. Avkolonisering av høyere utdanning handler om å identifisere hvordan bredere koloniale prosesser har skapt, og fortsetter å skape, undertrykkende og skjeve maktstrukturer som påvirker hva som anerkjennes som kunnskap, hva som undervises og av hvem. Bredere koloniale prosesser har bidratt til å forme vestens historiske dominans og har bidratt til å innsnevre kunnskapsproduksjon og vår forståelse av verden. Det er kanskje slik at kolonitiden tilhører historiebøkene, men fremdeles ligger dens tenkemåter fremdeles lagret i oss i våre samfunn. 

Vi møter samfunnsmessige utfordringer med et kolonialt tankesett som er institusjonalisert. Vi er vitne til at dette kommer til uttrykk blant annet gjennom antagelser som at den «ikke-vestlige» verdenen «henger etter» Vesten i utvikling, at befolkninger fra lav- og mellominntektsland fremstilles som «ubevisste» eller «passive» aktører, eller gjennom uttalelser som sier at «de burde bli som oss». De fleste av oss har hørt begreper som «Africa-time» eller tanken om at hardt arbeid hører Norden til og at fattigdom er selvforskyldt fordi befolkninger i det globale sør er late. Dette har gitt seg utslag i kunst, akademia og folkelige anekdoter i flere århundre. Mange av begrensningene, fordommene og stereotypiene stammer fra og har sitt utspring fra den koloniale og imperialistiske grunntanken om en global modernitet. Slike antagelser og fordommer bidrar til å innsnevre vår forståelse og vårt syn på verden, og må utfordres. 

Vitenskapen må beseire fordommer
Kunnskap og makt er sammenflettet. Kravet om avkolonisering av akademia kommer fra premisset om at det i dag eksisterer innebygde fordommer og skjeve maktstrukturer i våre moderne kunnskapsstrukturer. Ulike varianter av disse fordommer er integrert i de ulike fagretningene. I filosofi ser vi at det er bestemte forfattere, skribenter og/eller tenkere som identifiserer seg med vesten som anerkjennes som rasjonelle, individualistiske eller opplyste. I historie tar man utgangspunkt i det europeiske, det nasjonalistiske og også seierherrenes narrativ hvor et syn trumfer andre. I samfunnsfagene finner vi teorier om utvikling, sammenligning og det komparative. I medisin tar vi ofte utgangspunkt i biomedisin og i en farmasøytisk tilnærming til velvære, og utallige undersøkelser og forskningsprosjekter tar utgangspunkt i den hvite mann. Dette blir stadig vekk utfordret, men er likevel dominerende innenfor akademia i dag. 

Vitenskap er en sosial og politisk institusjon som ikke selv er immun mot fordommer, men vitenskapen bør ha som prosjekt å beseire de. Mange interessante stemmer og perspektiver får sjelden plass i akademia eller løftes fram, dette bidrar til å begrense hva som teller som gyldig kunnskap, hvilken kunnskap som er anerkjent, hva universitetene underviser og hvem som underviser. På tvers av kulturer, etnisiteter og geografiske grenser har mennesker til enhver tid stilt spørsmål, vært nysgjerrige og søkt svar for å utvide vår kunnskap om verden. Akademia bør anerkjenne hvordan vestens historiske dominans på verden har ført til en undergraving av tenkere fra det globale sør, og gjøre sitt for å korrigere dette. 

Utdanning som verktøy for undertrykkelse
Utdanning har historisk vært et sentralt middel for å svekke eller utrydde folks språk, kultur og verdensbilde. Statlig assimileringspolitikk gjennom utdanningssystemet har hatt alvorlige konsekvenser for ulike folkegruppers liv og samfunnsutvikling. Avkolonisering var en naturlig ideologi i kampen mot ulike kolonimakter. Der afrikanske eller latin-amerikanske studenter hadde erfart at universitetene ikke leverte allmenngyldig, nøytral kunnskap og innsikt, men lærte studentene å kjenne seg og føle seg mindreverdige overfor koloniherrene, og også utdannet dem til mindreverdige yrker for å tjene kolonimaktenes interesser. Fra apartheidregimet i Sør-Afrika, er «Bantu Education Act» et illustrerende eksempel hvor utdanningssystemet var designet for å fange svarte i underdanighet, institusjonalisere fattige sinn og hemme akademisk vekst. Systemet begrenset studentene til å utdanne seg til ufaglærte yrker som jordbruk, hagearbeid, treverk og tjenestemenn. Akademiske fag ble strøket av pensum og kvaliteten ved skolene sank drastisk. 

Urfolk har i mange tilfeller blitt betraktet som forskningsobjekter og informanter, og blitt frarøvet sin plass som medprodusenter av kunnskap. Akademia er også preget av politiske motiv, og forskning som har blitt gjennomført etter objektive kriterier har vi dessverre sett at har bidratt til urettferdighet overfor samer, med rasebiologi som det mest skrikende eksempelet. Kampen om hvilken kunnskap som skal telle og være gyldig har hatt mange uheldige konsekvenser. 

Maori professoren Linda Tuhiwai Smith understreker behovet for å gjennomgå historien med en kritisk linse og at produksjon av såkalte motnarrativ er virkningsfulle som et historisk korreks og i å skape opposisjon til det som har blitt gjentatt og delt over lang tid. I norsk kontekst har samiske og ikke-samiske forskere bidratt til å presentere slike motnarrativer gjennom å aktivt dokumentere samiske stedsnavn, gravplasser som har blitt visket ut av historien og skrive dokumenter som motbeviser rådende teorier som blant annet har ført til tap av beiteområder for samisk befolkning. 

Høyere utdanningsinstitusjoner, slik som urfolks- eller interkulturelle universiteter, tar hensyn til pensum, pedagogikk og epistemologi som utfordrer hegemoniske/ konvensjonelle systemer for læring og kunnskapsbygging. De samme institusjonene utvikler forskningsmiljøer der urfolk og afroetterkommere selv er sentrale aktører som bidrar til å styrke anerkjennelsen av kunnskapsbygging rundt deres særegne historie, kunnskap, teknologi og verdisystemer som har vært mangelfull i dominerende utdannings- og forskningsmiljøer.

Mangfold i norsk akademia
SAIH mener at god utdanning skal legge til rette for kritisk og selvstendig tenkning og gjøre studenter i stand til å identifisere maktstrukturer, ulike forutsetninger og muligheter innenfor akademia, og forstå hvordan de har røtter i koloniale undertrykkingsprosesser og hvordan de fremdeles spiller en rolle i dag. 

I norsk sammenheng bør akademikere og studenter jobbe for en mer nyansert kunnskapsformidling. Både i pensum, undervisning og forskning er det nødvendig med et mangfold av faglige perspektiver, for å unngå å reprodusere en ensidig vestlig kunnskapsforståelse. I norsk historie har minoritetsgrupper som samer og de nasjonale minoritetene (kvener, romani, skogfinner, rom og jøder) opplevd undertrykkelse, diskriminering og statlig vold. I dag anerkjenner vi samer, kvener og norskfinners opplevelser av institusjonalisert vold på bakgrunn av det pågående arbeidet i sannhets- og forsoningskommisjoner. Men disse urettferdighetene hører ikke bare til i fortiden. Norge er i dag et multikulturelt samfunn med folk fra hele verden. Det er mange som opplever diskriminering og rasisme i hverdagen basert på, blant annet, hudfarge, religion, kultur og språk. For eksempel bør pensum på områdestudier bestå av tekster fra flere forskere og forfattere fra området selv, og ikke bare vestlige akademikere. Generelt bør alle studieretninger legge til rette for og skape muligheter for, at studentene skal kunne sette sine fagfelt inn i en samfunnskontekst. Dette innebærer å lære å tenke kritiske og å settes i stand til å identifisere og motvirke maktstrukturer i egen utdanning og forskning.

Hvorfor skal vi bry oss?
Rent intellektuelt handler avkolonisering om å utfordre våre kunnskapsbegrensninger. Det ligger i vår akademiske plikt å utvide vår kunnskap, og ikke gå ut ifra at vi alltid vet best eller være arrogante i møte med nye perspektiver, men være åpne og nysgjerrige i møte med ny eller oversett kunnskap. 

Avkolonisering handler også om å gjøre utdanningsinstitusjonene våre mer demokratiske, rettferdige og åpne dørene til høyere utdanning for alle typer mennesker. Aldri før har vi hatt en så bred representasjon av ulike mennesker på norske høyere utdanningsinstitusjoner. Det handler om respekt og tillit. Om å anerkjenne ulike perspektiver og former for kunnskapsproduksjon, og underkjenne oss at vestens dominans på verden har hatt en påvirkning på hva vi anerkjenner som gyldig kunnskap og dermed også hatt en påvirkning i å utestenge. Det handler om å betrakte akademikere og kunnskapsprodusenter fra lav- og mellominntektsland, ikke som en bank av informanter for vestlige feltarbeid og forskningsprosjekter, men som medprodusenter av kunnskap. Kravet om avkolonisering og det å åpne for et større kunnskapsmangfold betyr ikke at vitenskapelige kriterier skal forkastes. Vi skal fremdeles gå kritisk i møte med kunnskapsproduksjon, uavhengig av hvor den produseres. Å åpne opp for flere perspektiver er et redskap for å gjøre akademia bedre og gjøre oss bedre rustet til å få et nyansert verdensbilde i møte med de samfunnsmessige utfordringene vi står overfor. 

  1. http://oxfordre.com/education/view/10.1093/acrefore/9780190264093.001.0001/acrefore-9780190264093-e-240#acrefore-9780190264093-e-240-div2-13 Se gjerne også: Smith 2013, Kuokkanen 2000, Kovach 2010, Louis 2007, Drugge 2016, Stein&Andreotti 2016 []
Publisert: 23. mars 2020
Kategori: Annet, Faglitteratur
Skrevet av: Beathe Øgård, tidligere leder av SAIH