– Ikke mere snikk-snakk. Sakprosa-etikk, takk!

Skrevet av

I Bøygens 2/20, Filosofi, ønsket vi å sette søkelys på den nye «etiske sjekklisten» for sakprosa, utarbeidet av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Sjekklisten ble publisert februar 2020, og har blitt omtalt som en Vær varsom-plakat for sakprosaforfattere og -forlag. Derfor ba vi en redaktør, en sakprosaekspert og en anmelder/forfatter forklare sine tanker rundt den nye sjekklista.

Spørsmålene vi stilte var:
– Trenger vi en etisk sjekkliste for sakprosa? Hvorfor eller hvorfor ikke? 
– Hvilke implikasjoner tror du den nye etiske sjekklista fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening får for det litterære feltet i Norge? 

Svarene følger nedenfor.

Ingrid Wergeland, redaktør forlaget Manifest

Trenger vi en etisk sjekkliste for sakprosa? Hvorfor eller hvorfor ikke? 

Et argument for en slik sjekkliste har vært at forlagene i for stor grad har bedrevet «etisk føleri» og basert seg på «ryggmarksreflekser»Mange har sammenlignet behovet for en slik liste med Vær varsom-plakaten innen media. Vesensforskjellen er at eventuelle brudd på Vær varsom-plakaten behandles og håndteres i Pressens Faglige Utvalg, mens det ikke foreligger noe tilsvarende håndhevingsorgan for denne lista. Slik sett er den etiske sjekklista mer en veiledende tekst, en slags «skikk og bruk» for redaktører og forlag. 

I utgangspunktet var jeg skeptisk til en slik liste. Først: Spennet mellom etisk anerkjente bøker vil alltid være ubeskrivelig stort: fra en ekstremt injurierende utleverende og ensidige skildringer trykket på eget forlag, til en knusktørr, adjektivløs fagbok i den andre enden. All den tid det er trykkefrihet i landet, vil sjekklisten ha svært få  konsekvenser for det etiske nivået på sakprosaen. Dernest: dommen over kvaliteten på en bok felles i anmelderiet. I den mottagelsen  felles også etiske dommer. Det har alltid vært gyldig, lenge før en slik sjekkliste ble påtenkt. 

Når lista nå foreligger, er det ikke annet å si enn at den ser grei ut. Den er ukontroversiell og veiledende. Strengt tatt minner den mer om et godt kapittel i en bok som kunne hett The noble art of sakprosaforleggeri. Og det er det jo ikke så dumt at folk kan kunne lese og bli opplært i. 

Hvilke implikasjoner tror du den nye etiske sjekklista fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening får for det litterære feltet i Norge? 

Hvis en redaktør er ukomfortabel med etiske aspekter ved en utgivelse, trenger hen ikke å finne det begrunnet i en slik liste: såpass velartikulerte er redaktører fra før av. Om så en redaktør har ønske om å gi ut en bok som strider med sjekklistas punkter, vil det uansett først være forlagets jurister som kommer til å stoppe en slik utgivelse, men da kun om det foreligger en juridisk begrunnelse, heller enn sjekklista. Jeg kan heller ikke se for meg at kritikere kommer til å sitte med sjekklista for å kontrollere underveis i lesingen, og bruke det i sin anmeldelse. Jeg tror altså ikke sjekklista får noen konsekvenser for utgivelser framover.

Johan Tønnesson, professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO

Ikke mere snikk-snakk. Sakprosa-etikk, takk!

Med denne vrien på et gammelt slagord for Bjellands fiske-hermetikk, toner jeg straks flagg: 

Ja, vi trenger vi en etisk sjekkliste for sakprosa. Men en slik liste kan lett forfalle til uforpliktende snikk-snakk. Forfatterne av den sjekklista som ble lagt fram i vinter hadde et sterkt bundet mandat fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) i retning av det uforpliktende: 

Vi vil understreke at det ikke er snakk om å lage et strengt sett med regler, men en liste med åpne spørsmål. […] arbeidsgruppen skal ikke lage en Vær Varsom-plakat for sakprosa

Men innenfor denne løse rammen er sjekklista blitt god og poengtert. Der slås det med det samme fast at:

Sakprosaforfattere skriver om virkeligheten, om hendelser som har funnet sted, og om mennesker som lever eller har levd. Forfatterne gir implisitt et løfte om at teksten handler om noe som faktisk har skjedd, og inngår på den måten en kontrakt med leserne.

Dermed gis det ingen konsesjoner til dem som måtte mene at virkeligheten ikke finnes eller at den er umulig å beskrive slik at forfatteren kun har «virkelighetseffekter» til rådighet. Nå kan det innvendes at også en filosof som i en sakprosabok utvikler en idé, for eksempel om det guddommelige, verken skriver om virkelighet, hendelser eller mennesker. Men en slik innvending er lite relevant. Det striden står om i etikk-debatten er hvordan folk og hendelser omtales og hvordan bruken av muntlige og skriftlige kilder dokumenteres.

Mitt viktigste engasjement gjelder det siste, selv om hensynet til personvern også er svært viktig. Her er sju punkter fra sjekklista:

  • Hvordan er det redegjort for hva som er sitater og omskrevne sitater hentet fra andre?
  • Er mengden sitater av rimelig omfang, slik at boken fremstår som et selvstendig verk?
  • Hvordan har forfatter og forlag ivaretatt rettighetene til andres stoff som boken bygger på? 
  • Finnes det formuleringer uten anførselstegn i teksten som også finnes i andre verk? 
  • Er organiseringen av stoffet originalt for fremstillingen, eller finnes den også i andres verk? 
  • Er andres verk kreditert i henhold til «god skikk»? 
  • Fremgår det klart hva som er forfatterens egne funn, og hva som er andres oppdagelser?

Dette er svært gode spørsmål å stille til en sakprosabok, og de samsvarer godt med den juridisk og etisk funderte utredninga God skikk fra 2006, som fulgte i kjølvannet av skandalen rundt bruken av kilder og litteratur i Gyldendals fembinds-verk Historien om Norge. Når jeg har satt det nest siste punktet i kursiv, er det fordi et negativt svar på dette spørsmålet vil gjøre utgivelsen ulovlig: «God skikk» er selve nøkkelbegrepet i Åndsverksloven. Dermed beveger vi oss fra det uforpliktende til det mer håndfast juridiske. Men hva innebærer det skjønnsmessige begrepet «god skikk»? Det ligger faktisk i svarene på de øvrige seks spørsmålene. De som skrev sjekklista hadde fått i oppdrag å stille «åpne spørsmål», men her er spørsmålene – prisverdig nok – ikke åpne i den forstand at det ene svaret kan være like gyldig som det andre.

Jeg vil gjerne ta feil

Bøygen har også bedt meg svare på spørsmålet «Hvilke implikasjoner tror du den nye etiske sjekklista fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening får for det litterære feltet i Norge?». Det har med rette blitt hevdet at den nevnte utredninga fra 2006, som endte opp med en rekke «anbefalinger», har støvet ned i de fleste forlag og forfatterhuler. I en fersk artikkel i NFFOs tidsskrift Prosa (nr. 2/2020) stiller Eirik Stokke seg sterkt tvilende til om en sjekkliste er nok. På bakgrunn av egen erfaring med å ha kritisert en bok for å være plagiat, skriver han at det er «grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt oppfordringer til god skikk er nok til å stoppe hensynsløse aktører. Det trengs et tydelig regelverk, og et organ til å håndheve det». Jeg tror, trolig i likhet med Stokke, at sjekklista ikke vil bety mye. Men jeg vil gjerne ta feil. For det første finnes det mange skikkelige forlagsfolk som nå har fått et felles dokument å referere til når nye utgivelser blir diskutert. For det andre finnes det dyktige kritikere som her har fått et ekstra verktøy å bruke for å gå bøker etter i sømmene. Men det finnes opplagt «hensynsløse aktører» i mange ledd av det litterære kretsløpet som bryr seg lite om etikken. 

At det ble en sjekkliste og ikke et regelverk inspirert av pressens «vær varsom-plakat», skyldtes en sterk motstand gjennom mange år, både i forlagsverdenen og blant toneangivende forfattere. De frykter at et regelverk vil gi færre spennende utgivelser og at ytringsfriheten vil bli svekket. Den fremragende forfatteren Ivo de Figueiredo har hevdet at viss typer sakprosa «kan påberope seg den samme litterære friheten som tradisjonelt tilskrives skjønnlitteraturen». Frank Rossavik, en sterkt liberal sjel som i likhet med Figueiredo er Brageprisvinner innen sakprosa-klassen, har en helt annen tilnærming. Han har i flere omganger etterlyst retningslinjer som kan gi sakprosaforfatteren noen rammer å dyrke sin forfatterfrihet innenfor. 

Ett av Figueiredos argumenter er at den felles offentligheten sørger for å rydde opp når forfattere og forlag begår etiske overtramp. Dette kan virke naivt, for når en bok er utgitt, er ofte skaden skjedd. Likevel mener jeg det er her håpet ligger hos oss som ønsker at sjekklista skal få varig virkning: Hvis litteraturkritikere og oppmerksomme samfunnsdebattanter slår ned på etiske overtramp, vil det skjerpe årvåkenheten hos dem som skriver og utgir bøkene. 

Å bevege seg i utkanten av etiske normer framstilles stundom som modig og dristig. I visse tilfeller kan det nok være slik. Men når det gjelder dokumentasjon av kilder og litteratur, kan motivet være det motsatte: latskap. Den svenske sakprosaforfatteren Maja Hagerman presenterte for noen år siden sin arbeidsform på et forfattermøte (jeg er selv for lat til å sjekke dette med kilden). Hun fortalte at den hardeste jobben med en bok, som ofte kunne kreve et halvt års innsats, var sammenstillinga av fotnoter, kildehenvisninger, stikkordsliste og litteraturliste. Alle skribenter kjenner fristelsen til å ta lett på dette arbeidet (slik jeg nettopp demonstrerte i min selvironiske parentes). 

Så lenge sakprosa-Norge nøyer seg med en etisk sjekkliste, må vi sette vår lit til underbetalte kritikeres årvåkenhet i kombinasjon med fattige forfatteres og bunnlinjebekymrede forleggeres høye moral og bekjempelse av egen latskap. For å vende tilbake til tittelens fiske-inspirerte opphav: Det er håp i hangandes snøre. 

Marta Norheim, forfatter og litteraturanmelder

Ei etisk sjekkliste vil påverke sakprosaen. Kva om ho verkar for godt?

Når forskarar i framtida skal karakterisere mediebildet i vår tid, vil dei neppe ty til ord som «ettertanke», «nyansering» og «generøsitet». Det offentlege ordskiftet er prega av skarpe karakteristikkar der vi kan lese at nokon «hyllar», «rasar mot», «slaktar», ja endåtil «hudflettar» nokon andre. I skrivande stund er dronning Margrethe nett blitt slakta av danskane. Dette har naturlegvis med klikk-logikk å gjere, der kvass og emosjonell retorikk er nødvendig for å slå gjennom. 

Denne logikken breier seg frå media og kommentarfelt og inn i sakprosaen. 

Sakprosaen i vår tid bør vere kontroversiell, og også helst «personleg». Sakprosaforfattaren blir gjerne oppmoda til å skrive seg sjølv inn i boka, og til å knyte historia si opp mot enkeltaktørar. Spissing, markante konfliktliner og personleggjering er ein tydeleg tendens. Fleire utgivingar enn tidlegare søkjer seg mot yttergrensene av det akseptable og lovlege. Dette skaper debatt, noko som kan vere bra. Dessverre når debattane i ettertid av kontroversielle utgivingar sjeldan eit nivå som er klargjerande.

Den etiske sjekklista vil vere med på å heve nivået både på kritiske spørsmål og på svara frå forfattarar og forlag. Eit gode, heilt klart. Som kritikar kjenner eg også rein glede ved første punkt, der forlag og forfattar blir utfordra til å tenkje gjennom spørsmål av typen: Kvifor gir vi ut denne boka, eigentleg? Det går an å ønske seg meir kraftfulle rundar internt i forlaga på nett det spørsmålet. Punkt 5, «Sitat og kjeldetilvisingar», tek opp slikt som alle forlag bør ha styr på etter kvart, men det kan aldri skade å ha det med på sjekklista, likevel. 

Så langt, så godt.

Men kor mykje må folk tole?

Punkt 2 inneber ein risiko. Der skal forfattar og forlag tenkje gjennom korleis omtalte personar og deira pårørande vil reagere. Det er grunn til å tru at både den eine og den andre kan bli lei seg, såra og vonbroten i møte med kritiske synsmåtar.

Det er ikkje krystallklart kvar grensa går mellom såra kjensler på den eine sida, og regelrett krenking som ein ikkje skal finne seg i på den andre. 

Kven som har makt og må finne seg i ting, og kven som er offer er heller ikkje hogd i stein. 

I konkrete tilfelle blir det konfliktar her. På den eine sida har du har fridommen til noko, nemleg fridommen til å ytre seg. På den andre har du fridommen frå noko: Folk skal ha fridom frå krenking av privatlivets fred, likeeins frå krenking på grunn av etnisitet, religion eller seksuell legning. 

Slik er det allereie, dette er nedfelt både i norsk lov og i internasjonale menneskerettar. Fridommen til og fridommen frå må vegast opp mot kvarandre.

Risikoen ved eit slikt punkt er at forlag og forfattarar legg band på seg for ikkje å bli skulda for krenkingar. Dei senkar takhøgda for å vere på den sikre sida. 

Det er lett å hevde seg krenka og definere seg som eit offer når det røyner på. Blir det lettare med desse retningslinjene? Blir det for lett?

Hald fiksjonen utanfor!

Punkt 4, med den litt tørre tittelen «Form, språk og verkemiddel» inneheld nokon heilt sentrale sjekkpunkt. Mange sakprosaforfattarar i vår tid brukar skjønnlitterære verkemiddel og det kan vere vel og bra, om ein berre ikkje kjem på gli når det gjeld forholdet mellom fakta og fiksjon. 

I vår tid med fake news, alternative sanningar og kreative konspirasjonar er det særs viktig at det går an å lite på at innhaldet i boka er henta inn etter metodar det går an å gjere greie for. Innan skjønnlitteraturen gjeld andre reglar. Fiksjonen har alltid element av fakta i seg på eitt eller anna nivå. Å blande fakta inn i fiksjonen er noko grunnleggjande anna enn å blande fiksjon inn i faktastoffet. Det siste skal ein vakte seg vel for. Det som heiter dikting i fiksjonen blir fort løgn i sakprosaen. 

Oppsummert

Sjekklista er god, ho stiller dei viktige spørsmåla. Vidare snakkar vi om ei sjekkliste. Altså noko anna enn Ver varsam-plakaten som media er forplikta på. Det er bra. 

På sitt beste kan lista føre til ein betre debatt internt i forlaget, i kontakten mellom forlag og forfattar og sist, men ikkje minst, i det offentlege rommet.

Lista vil ikkje løyse problem. I møtet mellom sjekklista og den spesifikke boka vil det dukke opp diskusjonar. Kven er «maktpersonar», kva har «offentleg interesse»? Slik må det vere og slik bør det vere. 

Det einaste som uroar meg, er punkt 2. Ikkje fordi eg elskar grafsing og spekulasjonar, men fordi «krenking» har blitt ein term som viser seg å kunne stoppe både ordskifte og publikasjonar. Forfattarar og forlag må ikkje vike unna for det viktige ubehaget.