Når vi skriver dette har de siste ukenes nyhetsbilde vært preget av store naturkatastrofer. Orkanen «Irma» har ført til massive ødeleggelser i Amerika, og jordskjelvene i Mexico har krevd over tre hundre menneskeliv. Har litteraturen og litteraturvitenskapen en forpliktelse til å delta i diskusjonen og granskingen av det som må sies å være et av vår tids største problemer?
Denne problemstillingen utforsker bidragsyter Martin Gregersen i teksten «Litteratur og natur. En kort introduktion til økokritik».
Litteraturens rolle i klimakrisen har vært viktig for oss i arbeidet med dette nummeret. Økokritikken er en litteraturvitenskapelig retning som søker å begrepsliggjøre og forstå hvordan litteraturen behandler vårt forhold til naturen, og vi mener den kan være et nyttig verktøy for å diskutere klimautfordringene vi står overfor.
Flere av nummerets bidragsyterne tar for seg nettopp språkets evne til å kunne endre vår virkelighetsoppfatning. I sitt essay «Økolovi. Å finne språket som forener» utforsker Marte Hagen språkets radikale potensiale. Hun skriver at der lyrikken kan overskride dikotomien mellom menneske og natur, mangler faglitteraturen et språk som «kan forene alt liv». Derfor foreslår hun et helt nytt begrep som kan anspore til en forening i dypøkologiens ånd. I «Økokritiske blikk på barnelitteraturen» skriver Nina Goga om hvordan litteratur for barn ofte har et annet og nærere perspektiv på forholdet mellom menneske og natur. Kanskje har barnelitteraturen en større mulighet til endre holdninger hos leseren i en økosentrisk retning enn annen litteratur?
Vi har også stilt spørsmålet «Kan litteraturen påvirke (klima)politikken?» til fire norske samtidsforfattere. I sitt litterære essay utforsker Thure Erik Lund litteraturens særegne posisjon til å utforske politiske problemkomplekser, og fremhever dens stilling som løsrevet fra den allmenngyldige moralen: Litteraturen besitter en helt egen evne til å være «uforutsigbar, kompleks, flertydig, sammensatt, for mange av dens utøvere ønsker å håndtere komplekse og umulige spørsmål, og da har man ingen særlige garantier på å kunne beholde sitt moralske imperativ». Morten Øen skriver om det han erfarer som en kvelende konsensus i den offentlige samtalen om litteratur, og hvor vanskelig det er å ha en motstemme. I sitt bidrag fordrer Runa Fjellanger en mer optimistisk forståelse av litteraturens rolle i klimakrisen, og skriver blant annet om Inger Christensen og Espen Stueland, to viktige stemmer i diskusjonen om klimapolitikk og litteratur. Maria Dorothea Schrattenholz besvarer spørsmålet med et springende, referansetungt og eksperimentelt dikt.
Vi er også stolte av å presentere en rekke nyskrevne skjønnlitterære bidrag, som på ulike måter tar tak i samme problematikk.
God lesning!
Maria Kvile Lindsjørn og Andrea Berberg Ramse
Redaktører