I alle byer finnes det leiligheter, og mellom leiligheter er det trappeoppganger, slike små, vertikale kanaler som binder naboer sammen. Det hilses gjerne om man møter en nabo på vei inn eller ut døra. Kan hende det bor en gammel tante i en eldre bygård uten heis, og kanskje det utveksles små høfligheter om en nabo skulle være så vennlig å hjelpe til med handleposene.
Utenfor byene finner man forsteder, eneboliger, hvor trappeoppgangene er byttet ut med stakittgjerder og ligusterhekker. En nabo klipper plenen, en annen huker seg ned ved blomsterbedet en varm vårdag. Nok en nabo varsler plan- og bygningsetaten i kommunen når det viser seg at mønet på en nybygget garasje skygger for solen. Forbi forstedene ligger skogene og fjellene. Det hender det bor slike einstøinger der, og en nabo er «ikke en sjel i mils omkrets». Lenger bortenfor ligger landegrensene, og en nabo er alt mulig av finurligheter. En nabo kan feriere, gå til krig, smugle billig brennevin eller unge jenter, noen naboer er velkomne, andre blir møtt med mistenksomhet eller grensepoliti. Forbi landegrensene, lenger ut, lenger vekk, finnes andre planeter. Noen mener å ha fått øye på en nabo flyvende i en tallerken. Andre mener denne naboen hemmeligholdes i laboratorier i den amerikanske ørkenen. Akademikere kan snakke om en matematisk sannsynlig nabo. Naboer er overalt.
I dette nummeret av bøygen har vi valgt å fordype oss i naboene. Vi har ikledd oss sladrekjerringenes drakt. Vi har snoket i søpla på sporet av den sanne naboen. Skal vi tro variasjonen blant tekstbidragene, har naboen mange fasetter. Naboer kan være ansikter en møter på vei ut av porten. De kan òg være svensker, dansker eller kanskje russere. På en annen side kan begrepet tolkes mer abstrakt – som det å leve sammen, i hverandres nærvær, noe vi alle på en eller annen måte gjør. Vi finner igjen alle disse aspektene i tekstene som er kommet på trykk. Både Sten-Olof Ullström og Hadle Oftedal Andersen har skrevet om forholdet mellom det norske og det svenske, henholdsvis Ibsens og Strindbergs gjensidige impulser og Paal Brekkes forfatterskap der borte hos vår söta bror. Lengre østover ser Erik Egeberg når han skriver om russeren Mikhael Bakhtin og hans skrifter. Naboskapets metafysiske dimensjon kommer til uttrykk i Lars Gjerdrum Haugens «12 punkter om det nabomessige». Her møter vi blant andre Julio Cortázar, Earl Wilson og Gunvor Hofmo i biroller, men det er Martin Heidegger søkelyset følger tettest. Nummeret befolkes også av dikt, kortprosa og noveller. I disse tekstene figurerer den konkrete naboen, men forfatterne makter likevel å fange et omriss av det vesentlige ved naboen som figur. Vi har ikke skilt mellom himmel og jord her; høyt og lavt eksisterer side om side mellom de selvsamme permene.
For øvrig har hver seksjon hatt sin egen redaktør under arbeidet med dette nummeret. Derfor er vi mange som ønsker deg en god sommer, kjære leser. La det være kjent at bøygen er en god nabo, en som ser og ivaretar de som fortryller oss med sitt nærvær. Vi sees igjen til høsten i vårt dobbeltnummer «GENERASJON».
God lesning!
Thea Sundstedt Baugstø, Sofie Steensnæs Engedal, Aslaug Gaundal, Sofus Greni, Brage Egil Herlofsen, Åshild Husebø og Ruben Ræder
— Redaktører